Da er jeg tilbake fra varmen, og her kommer skriveøvelsen jeg lovet dere:-) Nedenfor finner du ett eksempel på en dialog.
Her kan dere kan teste om dere husker noe av de tidligere tipsene. Skriv om dialogen under. Prøv å gjør den så kort og direkte som du kan, uten at du mister noe av innholdet. Ta en titt på adverbene og adjektivene. Og adjektivene. Og eiendomspronomene …
«Jeg skal hjelpe deg i morgen», smilte han blidt, tok rundt henne og prøvde å kysse den rosenrøde, myke munnen hennes.
«Det sa du i går også!», skrek hun rasende, rev seg løs fra hendene hans og slo etter ham med de knyttede nevene sine.
Han rygget to lange skritt bakover og grep tak i de fektende hendene hennes.
«Ro deg ned!», brølte han rasende og dyttet henne så hardt unna at hun falt og slo hodet sitt mot den harde murveggen.
«Det gjorde vondt», gråt hun fortvilet, mens tårene hennes strømmet nedover de barnslige kinnene hennes og det bustete håret sto til alle kanter.
«Hva er det som går av deg?» undret han forundret og strøk den store hånden sin over den hårløse skallen sin. «Er du blitt helt gal?»
Hvor mye fikk du luket bort? La oss ta en og en setning.
«Jeg skal hjelpe deg i morgen», smilte han blidt, tok rundt henne og prøvde å kysse den rosenrøde, myke munnen hennes.
Smilte skal vekk. Du kan si noe og smile, men selve smilet er taust. Det er en veldig vanlig feil, jeg vet det hender at jeg selv også går i den fellen. Men ikke bruk smile som «replikkverb!» Du ville vel ikke skrevet «Jeg skal hjelpe deg i morgen», syklet han blidt …?
Vi trenger ikke nødvendigvis adverbet blidt heller, men det kan være et poeng å vise at han ikke er opprørt, at han tvert imot prøver å roe henne. Jeg ville nok likevel strøket det.
Det første adjektivet her – rosenrøde – er en smakssak. Det gir oss en informasjon vi ikke har fra før, men rosenrøde bringer meg over i et annet landskap, det som er fylt av klisjeer. Det skal jeg ta for meg i et senere tips 😊Hva med å bytte rosenrøde til rødmalte? Kanskje ikke like «romantisk»?
Det andre adjektivet – myke – ville jeg strøket. De fleste lepper er relativt myke, og det holder med et beskrivende adjektiv av gangen.
Eiendomspronomen – Det første henne trenger du. Det siste hennes er helt unødvendig. Når han står og holder rundt ei jente, så skal det være veldig spesielt hvis han kysser ei annen. Og å kysse sin egen munn er umulig.
Da blir setningen noe slik:
«Jeg skal hjelpe deg i morgen», sa han, tok rundt henne og prøvde å kysse den rødmalte munnen. Eller bare: «Jeg skal hjelpe deg i morgen» Han tok rundt henne og prøvde å kysse henne på munnen.
***
«Det sa du i går også!» skrek hun rasende, rev seg løs fra hendene hans og slo etter ham med de knyttede nevene sine.
Når du bruker utropstegn, så indikerer det at hun er opprørt. I første setningen er det derfor ikke sikkert at skrek er nødvendig. Det som derimot er sikkert er at både utropstegn, skrek og rasende IKKE er det. Leseren er ikke dum, han trenger ikke å få vite at hun er opprørt tre ganger etter hverandre …
Hun river seg løs, vi skjønner at det er fra hendene hans. Og vi skjønner også at det er hennes egne never hun slår ham med. Jeg ville derfor endret setningen til dette:
«Det sa du i går også!», skrek hun, rev seg løs og slo etter ham med knyttede never.
***
Han rygget to lange skritt bakover og grep tak i de fektende hendene hennes.
Jeg er usikker på om vi trenger å vite at skrittene han tar er lange, men hvis du vil at leseren skal skjønne at han dermed havner et stykke unna, så har adverbet en hensikt. Problemet er, havner han virkelig to laaange skritt bakover her? Da ville det antagelig vært vanskelig å fortsatt gripe tak i henne, med mindre han har ekstremt lange hender 😉 At han rygger bakover er smør på flesk. Når man rygger går det alltid bakover.
Når det gjelder de fektende hendene hennes, så begynner det å bli mye hender og never her, mange gjentagelser. Derfor ville jeg valgt noe slik:
Han rygget og grep tak i de fektende hendene. Eller: Han rygget og grep tak i hendene hennes. Eller bare: Han rygget og grep tak i henne.
***
«Ro deg ned» brølte han rasende og dyttet henne så hardt unna at hun falt og slo hodet sitt mot den harde murveggen.
Her starter vi igjen med å si det samme tre ganger. Først utropstegnet deretter brølet og så rasende. Velg bort i hvert fall en av dem.
Jeg ville også strøket unna, det sier liksom seg selv når man dytter noen. Og vi skjønner at det er hodet hennes hun slår, så vekk med sitt. Og til slutt, jeg har aldri truffet en myk murvegg i mitt liv. Det er derfor helt unødvendig å skrive at den er hard. (I tillegg bør du helst unngå to x hard i samme setning.) Faktisk så trenger du ikke si at han dytter henne hardt heller, hun faller jo, ergo er det ikke bare et lite puff.
Da blir det noe slikt:
«Ro deg ned!» brølte han og dyttet henne så hun falt og slo hodet mot murveggen.
***
«Det gjorde vondt», gråt hun fortvilet, mens tårene hennes strømmet nedover de barnslige kinnene hennes og det bustete håret hennes sto til alle kanter.
Hvis man gråter er man normalt fortvilet, så det er det unødvendig å skrive. At det er hennes tårer og hennes kinn og hennes hår skjønner vi også. Og hår som står til alle kanter høres vel i seg selv ganske bustete ut? Men kan egentlig hår «stå til alle kanter?» Usikker… Bør du ha med de barnslige? Kan kinn være barnslige? Tja, jeg ville fjernet det også. Og hvis man virkelig skal barbere vekk, så er det også unødvendig å si at tårene strømmer nedover, vi har jo allerede sagt at hun gråter … Og kanskje trenger vi ikke engang gråt hun, vi skjønner jo at det er henne som fikk vondt?
«Det gjorde vondt!»
***
«Hva er det som går av deg?» undret han forundret og strøk den store hånden sin over den hårløse skallen sin. «Er du blitt helt gal?»
Undret og forundret er smør på flesk, vekk med forundret. Og spørsmålstegnet gjør at du egentlig heller ikke trenger undret. Jeg ville definitivt fjernet store, og vi skjønner at hånden er hans. Hårløs skalle er også en smule smør på flesk, vi kaller det sjelden en skalle dersom den er full av hår, men jeg liker det litt likevel. Og vi skjønner at han stryker hånden over sin egen skalle. Vekk med sin.
Det finnes ingen helt korrekt fasit her, noe BØR absolutt vekk, men mye er rett og slett smak og behag. Men min versjon ville blitt noe slik:
«Jeg skal hjelpe deg i morgen.» Han tok rundt henne og prøvde å kysse henne på munnen.
«Det sa du i går også!», skrek hun, rev seg løs og slo etter ham med knyttede never. Han rygget og grep tak i henne.
«Ro deg ned!» brølte han og dyttet henne så hun falt og slo hodet mot murveggen.
«Det gjorde vondt!» gråt hun.
«Hva er det som går av deg?» Han strøk hånden over den hårløse skallen. «Er du blitt helt gal?»
***
Hva synes du, ble den bedre eller dårligere? Hvordan ble din?
Har du lyst til å følge skrivetipsene mine videre? Meld deg gjerne på nyhetsbrevet mitt, og / eller følg meg på Facebook og Instagram. Tips gjerne andre skrivende om kurset, og det er veldig hyggelig dersom du legger igjen en kommentar, slik at jeg vet at jeg ikke er helt alene her inne!
Tagged: 100 skrivetips for amatører, skriveøvelse, SKRIVETIPS, skrivetips for amatører
Myriam H. Bjerkli 
Fin øvelse å barbere bort unødvendigheter. Men… Du skrev altså rødmalte i opprinnelig tekst, og ikke rosenrøde… korrigert allerede før redigering ;-D.
En annen ting… har vi snart ikke sluttet å skrive HAM istedenfor HAN? Virker veldig kunstig for meg å bruke…
Hehe, det hender jeg korrigerer og glemmer det underveis, bra du er oppmerksom. Når det gjelder han kontra ham, så er det valgfritt og dermed en smakssak. Selv foretrekker jeg nok «ham», der det passer.
Nyttige sider. Plottet og innhold er ferdig i krimboka mi. Manus er korrigert for n,te gang. Jeg må få det avgårde….til utgivelse…
Lykke til 🙂