I dag er statsminister Erna Solberg på G20 møte i Brussel. Omringet av verdens største statsledere. I tillegg til rundt 12 000 demonstranter, brennende biler og flaskekastende aktivister med vannkanoner, pepperspray og pansrede kjøretøy, ifølge nyhetsbyrået Reuters og TV2-nyhetene. Antagelig er deltagerne omringet av sikkerhetsfolk på alle kanter, dersom de i det hele tatt våger å bevege seg utenfor møtelokalene. For mange av dem er det sikkert en del av hverdagen,
For bare få dager siden, sist søndag, besøkte statsminister Erna Solberg Stavern Litteraturfestival.
Mesteparten av festivalen foregikk nede i kjelleren på Det Gule Galleriet. Kontrasten til omgivelsene hun befinner seg i nå, kan neppe bli særlig større.
Der satt statsministeren vår og leste for barna,
sammen med noen mer eller mindre engasjerte høyrefolk som tydeligvis ikke følte noen redsel for at noe galt kunne skje, rundt femti barn og foreldrene deres, samt to, tre sortkledde PST-menn.
Og meg.
Før hun spiste pizza på Det Gule Galleriet og deretter ruslet rundt i de smale Stavernsgatene. Der hun hilste på folk og lot dem ta selfies, slik hun har gjort på hele den valgkampturneen hun har vært på i de siste ukene.
Jeg lurer på om hun tenker tilbake, der hun kanskje står og kikker ut på opptøyene i Brussel? Om hun er glad for at Norge fremdeles er et såpass fredelig land at selv en statsminister kan rusle rundt i gatene uten et helt hoff av bevæpnede sikkerhetsfolk på slep? Jeg er i hvert fall glad for at vi fremdeles er et land der prominente personer vanligvis kan bevege seg trygt.
Mange kalte oss naive, da vi svarte med rosetog mot terror. Og kanskje er vi det. Kanskje vil det straffe seg nok en gang, dette at de fleste av oss fremdeles føler at vi lever i et trygt land uten å ta all verdens forholdsregler. Med lite væpnet politi, lite synlig vakthold i gatene. Men jeg tenker allikevel at vi vil miste mer dersom vi alltid skal være på vakt, alltid være redde. At nettopp det at en selv en statsminister kan bevege seg fritt sammen med oss, er nettopp en av de tingene som gjøre Norge til et av verdens beste land å leve i?
