Etter mitt forrige innlegg om hvordan man kan gå fram for å skape levende karakterer, fikk jeg dette spørsmålet fra en leser:
Hvordan bygger man karakteren/karakterene for leseren? Slipper man ut litt og litt, for så å få et helt bilde av vedkommende et godt stykke ut i boka, eller «utleverer» man karakteren i full dimensjon første gangen vi som lesere blir kjent med hen?
Den første delen av svaret er at det kommer an på boka. I en barnebok vil jeg antagelig være tidlig ute, i en krimroman sier det litt seg selv at man ikke kan røpe alt om alle for tidlig. Det blir sannsynligvis en veldig kjedelig bok dersom man røper alle morderens djevelske sider for tidlig …
Men generelt vil jeg si at det er med karakterer i bøker, som det er med virkelige mennesker.
Bildet er tatt av kalhh fra Pixabay
Det er veldig sjelden vi får vite alt om et menneske i første måte, og hvis vi gjør det har den personen antagelig stort sett bare snakket om seg selv, og da vil vi neppe ha veldig lyst til å møte personen igjen. Hvis den man møter derimot slipper informasjon litt etter litt, er sjansene mye større for at man blir nysgjerrig og har lyst til å bli nærmere kjent med personen.
Bildet er tatt av SamWilliamsPhoto fra Pixabay
Det samme gjelder i bøker. Det er lurt å slippe ut så mye informasjon om karakteren at leseren blir nysgjerrig og har lyst til å lese videre for å få vite mer, men ikke så mye at leseren blir overmett allerede på side ti.
I tillegg, når det kommer til å gi informasjon om en karakter, så bør man gjøre det med å vise hvordan karakteren er, mer enn å fortelle det rett frem. Show don`t tell, altså.
Har DU et spørsmål om skriving? Legg igjen en kommentar under her, så kan det hende jeg har noe fornuftig å si 🙂
Hei, og takk – veldig oppklarende svar, Myriam, og fint at du trekker opp skille mellom hvilke type bøker (sjanger) det er snakk om. Du behersker også helt sikkert novellekunsten, og den tanken som slår meg da: her har man mye kortere tid på å utlevere karakterene, det være seg i antall sider (i hvert fall stort sett), i tidsspenn og persongalleriet består vel maks av to – fire personer. En god novelle legger vel også opp til et bredere rom for tolkning, hvor det som står «skrevet» mellom linjene er vel så viktig – Lars Saabye Christensens – Stille lengde, er et eksempel. Vi finner det samme i novellesamlingen til Frode Grytten, Menn som ingen treng. Så spørsmålet mitt denne gangen, hva skiller novellen fra i romanen i denne delen av skrivekunsten. Men novellekunstneren, fremfor noen, her på «bjerget» er etter min mening Kjell Askildsen.
For å dra sammenligning til idretten, hvor jeg var aktiv i mange år (friidrett). La oss si at 100-meteren er novellen, der har man ekstremt kort tid på å bevise at man er god, og det er ikke rom for feil, overhodet. I den andre enden av skalaen, i maratonløpet, har man egentlig veldig «god» tid på å bevise at du er god, selv om det, selvsagt, må er være et godt løpsopplegg, og du har «mange» flere muligheter til å rette opp noe som skulle gå galt, eksempelvis et fall eller to (kanskje sågar tre), det tåles ikke på 100 meter.
Med vennlig hilsen
Asle Lien