I år er det tjue år siden jeg fikk min første seriøse tekst på trykk i en ordentlig bok. Novellen «Smil, for faen», i antologien «Vi kommer med ordene.» Det var i 2002, da jeg var 39, rett før den berømmelige førtiårskrisa. Kanskje det var derfor den krisa aldri kom? Fordi jeg var på vei inn i et nytt kapittel, den delen av livet jeg alltid hadde ventet på å få mulighet til å starte?
Men det startet selvfølgelig lenge før det, og den reisen har jeg tenkt å ta dere med på. En gang i blant framover vil jeg derfor gi dere et tilbakeblikk. Fra mine første skriblerier og fram til i dag. Kanskje du vil føle at det er for personlig, da kan du bare avfølge meg eller scrolle videre. Men kanskje du er skrivende eller kreativ selv, slik at du stedvis kjenner deg igjen, og kan finne noen små drypp av motivasjon til å følge egne drømmer? For alle drømmer starter et sted, så også min drøm om å skrive.
Men når var det egentlig?
Jeg lærte meg å lese som femåring, kanskje var det da jeg første gang skjønte at noen hadde skrevet alle bøkene jeg var så fasinert av? Bobseybarna, Frøken Detektiv, Heidi, Hardyguttene, Frendeløs, Hjortefot, Onkel Toms hytte …. Eller startet det allerede på fosterstadiet, lagret i genene, siden jeg var resultatet av et møte mellom to journalister?
Jeg vet ikke, jeg kan ikke huske eksakt når jeg bestemte meg for å skrive når jeg ble stor.
Kanskje jeg bare begynte å skrive og oppdaget at jeg hadde glede av det, og det dermed vokste fram et ønske, en beslutning, et … behov?
Det var i hvert fall ikke skolen som inspirerte meg de første årene, tvert imot. I andre og tredje klasse gikk jeg på Drengsrud skole, og der hadde jeg en kristen lærerinne som slett ikke likte denne lille lausungen hun hadde fått inn i sin ellers så «ryddige» klasse. Det var to år uten en eneste positiv tilbakemelding på noe av det jeg gjorde, isteden ble jeg gjerne dratt fram som klassens verste. Det viktigste hun lærte meg gjennom de to årene, var hvor viktig det er at lærere bruker makten sin riktig. De kan bygge opp små barnesinn. Eller rive dem i stykker.
Heldigvis byttet jeg skole.
Først et år på Rønningen, deretter over til Borgen skole, fremdeles i Asker. Jeg var ti, hadde allerede byttet skole fire ganger. Borgen gikk for å være en urolig skole, en «åpen skole», den første i landet. Det var store klasser, litt mobbing og mye støy, men slik jeg husker det: også en skole med mange unge og entusiastiske lærere. Og jeg var ikke lenger klassens verste, tvert imot. Teori falt meg lett og jeg var raskere og sterkere enn mange av gutta i gymmen. Og kanskje det viktigste: Lærerne ga meg ofte skryt, spesielt for stilene mine. Positive tilbakemeldinger var nytt for meg, kanskje det var det som startet det?
Fra jeg var ti, så visste jeg det i hvert fall. Jeg skulle jobbe som journalist og forfatter når jeg ble stor.
Som journalist fordi mamma sa at ingen kunne leve av å være forfatter. Og fordi verden var urettferdig. Noen måtte skrive om det, slik at vi ble snillere mot hverandre. Slik at ingen måtte ha det som Onkel Tom, Heidi eller hittebarnet Remi. Slik at lærere sluttet å mobbe og alle barn fikk det godt hjemme. Ord i media hadde makt, det forsto jeg tidlig.
Jeg hadde en rekke barnevakter og dagmammaer som barn, og jeg husker dem alle som snille. Noen av dem leste til og med for meg. Men når mamma måtte på jobb på kort varsel og ikke fant noen som kunne passe meg, var jeg med på jobb. De første årene satt jeg i et hjørne med en bok og følte meg som teskjekjerringa, til stede, men nesten usynlig, mens jeg lyttet til journalistene som snakket sammen, og lot meg fascinere av de ofte litt røffe typografene, som selv mamma virket som hun hadde respekt for. Var jeg ekstra heldig fikk jeg også være med å sitte stille ved eller under bordet mens de avsluttet kvelden på en eller annen brun uteplass. tok en øl og pratet skit.
Da jeg ble litt større, ble jeg gjerne plassert ved en skrivemaskin, der jeg kunne klapre ned egne setninger, late som om jeg var en av dem. En av de viktige.
For journalistene var generelt flinke til å framstå som viktige, litt klokere og mer opplyste enn «folk flest.» De vanlige normene gjaldt ikke helt for dem. Til tross for mange sene og fuktige kvelder, det var de som skrev artiklene folk snakket om rundt lunsjbordene. De hadde mulighet til å vinkle saker og påvirke folkemeningen. Som barn så jeg veldig opp til dem.
Mange forfattere hadde nok også det samme selvbildet, men som barn hadde jeg aldri møtt en ekte forfatter, og jeg kan heller ikke huske at jeg drømte om akkurat det. De som personer var ikke viktige for meg. Alt jeg brydde meg om var bøkene deres.
Jeg elsket å fantasere meg inn i andres virkeligheter, leve andres liv gjennom bokstavene. Bøkene var mine beste og mest stabile venner. Tenk å kunne skape slike opplevelser for både meg selv og andre?
Drømmen begynte å ta form da jeg var elleve. Da fikk jeg min første bok på trykk. Det skal jeg skrive om i neste kapittel. Følger du meg videre?
Myriam H. Bjerkli 