I «Menn som ingen treng» finner vi ti noveller om menn som sliter. Menn som ikke helt får det til. Og kvinner som ikke trenger dem …
Frode Grytten (f.1960) er opprinnelig journalist, men ble forfatter på heltid i 1999. Han har vunnet Brageprisen og blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris for boken «Bikubesesong.» og mottatt Rivertonprisen for romanen «Flytande bjørn» i 2005.
Forlagets omtale:
«Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng.»
Novellene i «menn som ingen treng» er alle velskrevne, ofte kontrastfylte og urovekkende. Et par av novellene har også ganske dramatisk ytre handling, som novellen Finnmark, men i de fleste er det allikevel ikke den ytre handlingen som gjør kvaliteten, men den indre uroen til personene og den vibrerende underteksten vi mer enn aner mellom linjene.
Side 17. Etter at vi hadde lege saman, tenkte eg at ho var alt eg hadde ønskt meg, og no var ho tapt for meg. Ho måtte også ha visst det då ho tok meg hit. Dette var ikkje måten å gjøre det på. Dette var ein måte å gjere det slutt på.
Grytten presenterer oss for miljøer som for mange av oss er ukjente, og mennene – som nok de fleste vil føle at vi en eller annen gang har møtt – viser seg allikevel å kunne overraske, være seg med tanker eller handlinger.
Den aller første novellen, «1974» – som omhandler en mors utroskap sett gjennom sønnens øyne- var nok den jeg likte best, og jeg lar meg også fascinere av den absurde ideen bak novellen «Airbag», om en far og sønn som gjør business av å kollidere med biler, helt til alt går tragisk galt.
Det er uansett så mange gode noveller i denne samlingen at det er vanskelig å peke på en klar favoritt. Novellen «SK4609» er kanskje samlingens svakeste, uten de store overraskelsene eller særlig ny innsikt, i hvert fall for denne leseren. Selv om den absolutt var velskrevet, så greide jeg heller aldri helt å leve meg inn i novellen «Finnmark», der vi følger en mann som uten sjelekval dreper en rekke mennesker, samtidig som han er dypt begeistret for sin unge elskerinne, Mari.
S. 193. Eg skaut. Fyren kava med beina, fikk nytt fotfeste, før han gikk i bakken. Den einaste lyden eg hørte frå han, var ralling. Eg går ut frå at det var det ein kallar ralling. Det var i alle fall ein lyd eg aldri hadde hørt før, den lyden ein kan høre når nokon dør.
Grytten er dyktigst når han er nær, han er dyktig til å lede leseren, uten unødvendige beskrivelser, uten utenomsnakk. Det er ikke mange ordene jeg ville ha strøket i denne samlingen. Alt har sin plass, og selv om novellene alle handler om «overflødige» menn, menn som på forskjellige vis har mislykkes med sitt livsprosjekt, så er novellene allikevel varierte og menneskeskjebnene forskjellige. Novellene blir derfor aldri kjedelige eller for like. Det er godt gjort!
***
Terningkast fem.
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks