Jeg prøver i de lengste å la være å forhåndsdømme, selv i saker hvor det meste tyder på at gjerningsmannen er skyldig. Et eksempel på dette er en viss ordfører fra Vågå, hvis (bort)forklaringer mer skader hans egen sak enn gagner den. En ordfører som i påkudd av ikke-ekisterende møter tar med seg en tretten – fjorten år gammel jente på hotelltur til Larvik og overnatter på felles rom for å spare penger? Det er vanskelig å tro, både på de politiske møtene ingen andre kan huske, og på at en ordførerlønn skal være så dårlig at han ikke hadde hatt råd til å spandere eget rom på sin unge følgesvenn. Men han påberoper seg et far og datter-forhold, og fyren er ennå ikke dømt. Det er teoretisk mulig at han forteller sannheten. Altså prøver jeg å holde på den tvilen den siktede har krav på inntil domstolen har sagt sitt, selv om magefølelsen gjør meg kvalm.
Men i denne saken jeg skriver om her, er faktisk gjerningsmannen dømt. Han er dømt for seksuelt misbruk av datteren da hun var 11 år, samt for overgrep av en annen like ung jente. Han er også dømt for å ha tatt nakenbilder av datteren og flere andre unge barn, dette er en sak hvor mannen definitivt var skyldig. Nå har en annen norsk rett gitt nettopp denne mannen samværsrett med datteren han begikk overgrep mot. Uten tilsyn.
Moren fortviler, men datteren er fremdeles glad i faren, hun er over tolv år og hun ønsker samvær med ham. Barn er lojale. Når overgriperen er i nær familie, er det ikke uvanlig at de er glad i personen som har forgrepet seg på dem. Faren er en overgriper, men ikke nødvendigvis ond. Han har kanskje også fulgt henne på treninger, skrytt av henne når hun har mestret, gitt henne gaver, sett henne ta det første smilet, lært henne å sykle. Slik skaper bindinger, slik skapes kjærlighet. En kjærlighet han deretter har utnyttet på det groveste, som han er dømt og har sonet for.
Barnet savner den snille faren, neppe den seksuelle overgriperen. Problemet er at dette er to i den samme. Mannen har sonet dommen, men dragningen mot barn lar seg neppe viske ut av fengselsmurer. De lærde diskuterer hva som driver barneovergripere, om det er en legning, om det er tillært, men en ting viser statistikken. Gjentagelsesfaren er stor, noen garantert behandling finnes ikke. En dømt barneovergriper får ikke jobb i en barnehage, han får ikke trene et ungt forballag. Men han får altså fri tilgang til sitt tidligere offer. En tilgang gitt ham av norsk rett. Morens anke ble avvist av Høyesterett, dommen er derfor rettskraftig og vil antagelig skape presedens også for lignende saker. Mange foreldre er allerede pålagt å sende barna sine til en person som er dømt som overgrep. Som følge av denne dommen vil det antagelig bli flere.
Moren er selvfølgelig fortvilet og vil nekte å etterkomme rettens krav. For det vil hun først bli ilagt bøter, risikere økonomisk ruin, samt å havne i fengsel. Barnevernet, som støtter moren standpunkt og er faglig sterkt uenig i dommen, kan bli pålagt å ta barnet ifra moren dersom hun ikke bøyer av for rettens avgjørelse. Og faren står antagelig mer enn villig til å overta omsorgen…
Jeg skjønner det ikke. Jeg synes dommen er forferdelig, forferdelig feil.. Selv voksne kvinner velger ofte å bli for lenge i forhold som ikke gjør dem godt. Unge barn er ofte enda flinkere til å fortrenge det vonde, de ønsker å tro det beste om den de er glad i. Når faren sier at han endret seg, at han ikke vil gjenta overgrepene, vil hun selvfølgelig gjerne tro det. Det er godt mulig han tror det selv også. At statistikken viser at driftene ofte vinner over viljen er tross alt bare tørre tall, noe som ikke trenger å gjelde akkurat hennes pappa…
At et barn velger å overse faren for nye overgrep, og heller fokuserer på den kjærlige faren hun ønsker å huske, det skjønner jeg. Men det er en kjærlighet det norske rettvesen burde ha forsvart henne imot. Det har de ikke gjort. Og jeg skjønner det ikke.
Myriam H. Bjerkli 
Hvordan vet du at han er pedofil? De fleste barneovergripere er ikke pedofile.
Det er godt mulig at han medisinsk sett ikke er pedofil, dvs bare, eller nesten bare er tiltrukket av barn. Men siden han har begått overgrep mot minst to elleve-åringer, samt er tatt for å ha nakenbilder av enda flere som er langt under den seksuelle lavalder, så har han i hvert fall en sterk dragning mot alt for små. En dragning de som har den, neppe kan slå av og på etter eget forgodtbefinnende, og som derfor innebærer en stor fare for gjentagelse. Enten han nå er pedofil eller «bare» en vanlig barneovergriper.
Vel, heldigvis viser forskningen at det er veldig liten gjentakelsefare blant barneovergripere. Faktisk mye lavere enn de fleste andre forbrytelser.
Nåja… Det har vært foretatt en rekke forskningsprosjekter knyttet til tilbakefall og risikovurderinger av personer som er dømt for seksuelle overgrep av barn. Forskningen viser at det er en generell risiko for gjentakelse for seksuelle overgrep for personer som allerede har begått seksuelle overgrep. Gjentakelsesfaren er forskjellig for ulike typer overgrep, og er høyere for overgripere som er dømt for mer enn ett overgrep.
Det kan hende overgriperen greier å styre seg. Men det er også stor sjanse for det motsatte. Det er en grunn til at de som er dømt for overgrep ikke får lov til å jobbe med barn…
Forskningen viser at gjentakelsesfaren generelt er veldig lav, rundt 12-14% på verdensbasis. Til og med blant høy-risikoovergripere er den lav. Det er med andre ord veldig liten sjanse for at en overgriper begår nye overgrep, på generell basis.
Jeg vet ikke hvor du har tallene dine ifra, og hvorfor du er opptatt av å bagatellisere faren for gjentagelse. i mine øyne er enhver mann eller kvinne som tenner på barn uegnet som barnevakt, være seg for egne eller andres barn. Men siden du er opptatt av tallmateriale kan du jo ta en titt på dette:
Det finnes en rekke undersøkelser av tilbakefall blant overgripere (Hanson, Steffy & Gauthier, 1993). De fleste av disse studiene er amerikanske. Studiene kan omfatte undersøkelser av forskjellige former for overgripere som de som bare begår overgrep mot egne barn, de som begår overgrep både mot egne og andres barn eller de som begår overgrep både mot barn og mot voksne. Man har undersøkt overgripere som har fått en bestemt type behandling eller tatt for seg overgripere som har fått ulik behandling eller ikke behandling i det hele tatt. Utvalgene vil være ulike ved at noen omfatter overgripere i den offentlige kriminalstatistikk mens andre undersøkelser baserer seg på overgripere som er innenfor behandlings‑apparatet. Flere undersøkelser viser at ganske mange personer som er dømt for overgrep mot barn senere blir dømt for nye overgrep, men hvor mange varierer fra undersøkelse til undersøkelse. Rice, Quinsey & Harris (1991) undersøkte en gruppe på 137 overgripere av barn utenfor egen familie. I løpet av en oppfølgingsperiode på ca. 6 år ble 31% dømt for nye seksuelle overgrep. Flere av de 137 hadde vært igjennom ulike behandlingsopplegg. I en annen undersøkelse fant Hanson, Steffy & Gauthier (1993) at 42% av 197 barneovergripere, etter å ha sonet straff for dette, på ny ble dømt for seksuelle overgrep, voldshandlinger eller begge deler. Oppfølgingsperioden var her forskjellige for de forskjellige overgripere, men betydelig lengre enn i den foregående undersøkelsen. Marshall et al. (1991) peker på at flere studier viser at sannsynligheten for tilbakefall blant løslatte overgripere som har blitt dømt for mer enn ett overgrep er langt høyere enn for de som har begått ett overgrep. For overgripere hvor man har registrert mer enn ett overgrep varierer tilbakefall fra 33% til 71% av overgrepsgruppen. For overgripere med ett registrert overgrep varierer tallene fra at 10% til 21% av overgriperne begår nye overgrep.
Tallene kan sikkert variere fra undersøkelse til undersøkelse. Men personen det er snakk om i blogginnlegget har begått flere overgrep allerede. Ikke ville jeg lagt ungen min i potten og veddet på at det ikke kom til å skje på ny.
Jeg baserer tallene på meta-analyser, ikke små enkeltstudier av noen 100 overgripere. Dette er meta-analyser på titusenvis av overgripere, og av nyere dato.
Folk som tenner på barn kan være minst like egnet til å være barnevakt etc. Legning fører aldri til overgrep, og legning er ikke det samme som å være empatiløs, umoralsk, ukontrollert osv. Man må alltid skille legning og handling.
Siden jeg ikke jobber i det norske rettvesenet må jeg ingenting. Og det er en grunn til at vedkommende her aldri vil få seg jobb i en norsk barnehage. Men tilgang til et av barna han har forbrutt seg mot, – endog sitt eget – det får han altså…
Han har vist at han ikke har sperrer, har begått incest, utnyttet det barnet han har nærmest, samt andre barn. I mine øyne er det både tegn på manglende moral, empati og kontroll. Jeg ville ikke latt en person som tidligere har stjjålet og kræsjet både min og naboens bil, passe min nye bil heller. Og her er det snakk om noe mye viktigere, et ungt barn.
Vel, en del studier om incestovergripere viser at de ikke har annerledes moral eller empati enn andre. Og det er sjeldent snakk om manglende kontroll.
Det at de ikke får jobbe med barn er vel akseptabelt. Men å barn foreldrene sine kan skape så store traumer, at man må være svært forsiktig med det. Til og med større traumer enn et overgrep.
Hvis man begår seksuelt overgrep mot eget barn, så er man enten uten empati og / eller moral, eller uten nok selvkontroll, sett med mine øyne. En normal pappa gjør bare ikke slik. Og jeg tror ikke de fleste fedre med dragning mot barn gjør det heller, i hvert fall ikke med sitt eget barn. Men denne faren her har vist at han ikke er tilliten verdig, og uansett om traumene kommer av overgrepet eller av samfunnets reaksjon på det, så startet alt med farens overgrep.