Forfatter Tom Egeland anbefalte Lille Linerle som årets påskekrim! #stolt

Lille Linerle kom ut veldig tett på påske, men det var allikevel gledelig og overraskende mange som hadde rukket å lese den og trakk fram Lille Linerle som anbefalt påskekrimlesning, blant annet flere forfattere. Forfatter Jørgen Jæger anbefalte den på NRK Hordaland, og forfatter og bokblogger Geir Tangen sa dette på NRK Rogaland 11.04.17: Årets påskekrimtips som mange bør lese. Crossover mellom krim, thriller og skjønnlitteratur. Tøff historie som gjør inntrykk.

Men aller mest gledelig overrasket ble jeg nok da det tikket inn meldinger om at Tom Egeland akkurat hadde anbefalt boka mi på God Morgen Norge:-)

Nå hadde han riktignok ikke selv lest boka enda da, men noen dager etter påske fikk jeg denne hyggelige meldingen:

«Gratulerer med linerlen, Myriam, jeg leste den ferdig i går kveld. Skikkelig bra håndverk! Spennende og dramatisk. Du har godt grep om håndverket og skrivingen – dramaturgien, spenningskurvene og det hele. Gratulerer!»

Og jeg kan bare takke. Og være veldig glad for at det finnes slike rause og positive forfattere der ute, som også tar seg tid til å lese og omtale en nykommer. Takk 🙂

Ibsen skriver for VG: Dagen er ikke helt den samme uten…

Dagen er ikke helt den samme uten. ..

Scene:

Herr og fru Hansen sitter i stua, på hver sin side av et lite, rundt bord. De drikker av hver sin porselenskopp med kaffe. Foran bordet står en rosa vaskebøtte med gule gummihansker liggende over bøttekanten. Bak dem står fjernsynet lavt på. Hr. Hansen leser VG, og ubryter hissig:

”Se her, i dag også, Enda flere av våre nye landsmenn som har voldtatt ei lita jente. Det er faen meg en skam at ingen gjør noe. Vi er så forbanna dumsnille i dette landet…”

Fru Hansen bøyer seg fram og kikker på oppslaget.

”Det står jo egentlig ingenting om at det er utlendinger her, det står bare…»

”Det er klart det er utlendinger. Du ser`a vel det, gjengvoldtekt står det. Det er bare disse utlendinger som driver med sånn jævelskap!”

”Nåja, jeg har da inntrykk av at ungdommen kan være ganske så fæle mot hverandre jeg, uansett hudfarge…”

”Det er`e klart de er. Se bare på all den søpla de ser på tv! Big brother, og filmer hvor voldtekt og drap er framstilt som noe spennende. Det er jaggu ikke rart de blir sprø i huet.”

”Jeg mener da å vite at du er glad i actionfilmer selv jeg, filmer med mange slåsskamper og altfor mye blod…”

”Det blir`a noe helt annet. Jeg går`a vel for faen ikke ut å voldtar noen for det!”

”Nei, men det kan jo ha andre årsaker…”

”Andre årsaker, hva faen er`e du mener?”

”Vel, det virker jo ikke akkurat som om sex er det som står høyest på prioriteringslisten din for tiden, det er jo flere måneder siden vi…”

Herr Hansen slår neven hardt så hardt i bordet at det klirrer i porselenskoppene.

”Det har`a ingenting med saken å gjøre. Hvor ofte, eller hvor sjelden jeg har løst på sex?”

”Lyst og lyst, jeg synes i grunnen du skulle ta deg en tur til familielegen vår jeg.  Det finnes jo piller man kan få nå, Viagra eller…»

”Viagra1 Jeg trenger`a vel for faen ikke Viagra! Hadde jeg bare hatt en kjerring som hadde brukt litt energi på å pønte seg, istedenfor å loffe rundt i disse gamle forklærne dag ut og dag inn! Jeg tenner`a ikke på hva som helst heller!”

”På hva som helst? Kaller du meg hva som helst? Jeg går aldeles ikke rundt i de samme klærne i dagevis, jeg både dusjer og skifter klær hver eneste dag jeg. Da er det noe annet med deg, du kan fort gå med samme trusa i en uke i strekk, og hvis du tror bremsespora dine er noe særlig fristende så tar du feil. Men vi er nå engang gift så…”

”Hva er`e herre for noe faens sprøyt! Er`u blitt helt sprø, kjerring? Akkurat som jeg ikke skifter, jeg skifter`a stadig… Og se bare på nabokjerringa, hu er fin i tøyet hu. Og ikke driver`a å hakker på mannen sin sånn heller…”

”Nei, det holder da jamen at en av oss driver og glor på naboen. Ja, for jeg har nok sett det, hvordan du går og sikler på Fru Johannessen når hun holder på i hagen. Reint kvalmt er det, hun i bitteliten bikini, og deg hengende ut av vinduet med verdens mest fjollete smil. Tro bare ikke at jeg ikke har sett det!”

”Verdens mest fjollete smil?. Jeg smiler i hvert fall jeg, og det er jaggu mer enn du gjør. Går rundt som en sur sitron gjør du. Ikke har`u  humoristisk sans, og ikke veit du å stelle deg. Har`u sett deg sjøl i speilet i det siste?”

”Jeg ser meg nå i hvert fall i speilet oftere enn deg, det er nemlig jeg som vasker det speilet. I motsetning til deg, som bare spytter det fullt av tannkrem og annet griseri, og tror at all skitten forsvinner av seg selv.”

«Nei, nå må`ru jaggu gi deg. Jeg vasker kanskje ikke det derre fisefine speilet ditt, men hvem var`e som brukte flere timer på å klippe gressplenen i forgårs? For at DU skulle ha det fint til 17. mai! Og du har`a knapt tatt i den klipperen på alle de årene vi har bodd her, enda du kunne jaggu ha godt av det.”

”Ha godt av hva da?”

”Så brei som du er blitt over baken i det siste, så hadde det ikke akkurat skada om du hadde rørt litt på skroget. Så hadde jeg kanskje fått litt mer løst på deg også, hvis det er det du savner.”

”Pø, det er det siste jeg savner nå i hvert fall. Og du veit like godt som meg at det ikke er lysten det er noe galt med. Du har lyst på alle du. Naboens kone, og svigerdattera di, og … Alle andre enn meg…”

Tårene renner nedover kinnene hennes. Hun tørker dem vekk og lukker munnen. Reiser seg opp og tar vaskebøtta og tømmer vannet over hodet hans. Han spretter opp, og rister febrilsk på den klissvåte avisen.

”Helvete kjerring, er`ru blitt helt sprø eller? Faen, du har jo ødelagt avisa jo…”

I bakgrunnen flimrer «Dagen er ikke helt den samme uten” over tv-skjermen. Fru Nora Hansen lukker døra hardt etter seg når hun forlater stua.

 

The End

G – string str. 46.

Dette er en kanskje ikke helt sann historie… men den kunne meget vel vært det…

 

G – string str. 46.

Det hele begynte en helt vanlig fredag. Jeg satt sammen med mannen min i stua og kikket på tv, akkurat som de aller fleste andre middelaldrende par i Norge vanligvis gjør på en fredags kveld. Bit for bit var akkurat ferdig, og mannen min, Kåre, zappet rundt for å se om det begynte noe spennende på en annen kanal. På TV 1000 stoppet han. Der var det frøken World, – kåring. Vakre og langbente damer smilte og vrikket seg over skjermen i minimale tekstiler.

Ikke akkurat min favoritt underholdning, magre anoreksiske ungjenter med blafrende øyevipper og silikon både her og der.
Men siden jeg er en voksen, klok kvinne, så sa jeg ingenting. Satt bare der og lot han få kikke på disse hønsehjernene.
Det var da han sa det:

” En sånn skulle du hatt”
”Hva? ” spurte jeg.

Jeg skjønte ikke hva han mente, pratet han med seg selv, den gamle grisen? Jeg kjente adrenalinet koke, og et øyeblikk glemte jeg nesten at jeg var en sindig, fornuftig kvinne.
Han gjentok: 

”En sånn, en sånn truse. Slik som hun fra Canada har.”
”Åh, en G – string?”
”Ja, ” sa han, ”akkurat.”
Det ble ikke sagt noe mer om det, den kvelden. Men etter sengetid fikk jeg et uventet lidenskapelig besøk. Faktisk atskillig mer lidenskapelig enn de vanlige pliktbesøkene som helgen pleide å føre med seg. Nå er jeg ikke dummere enn at jeg skjønte at det ikke var bilder av meg i mine velbrukte, grå-hvite Sloggi-truser som var på netthinnen til min plutselig så amorøse mann, men i min alder har man vett til å ta de godene som byr seg uten å stille for mange nærgående spørsmål. Dessuten, bildene av min manns blanke isse og velkjente bilringer er heller ikke høyt opp på listen over mine egne topp-ti fantasier som kan være kjekke å ty til når sluttspurten nærmer seg… Men det var uansett denne fredagskvelden som startet det jeg nå skal fortelle om.

For et par uker senere, etter at minnene om den amorøse natten var begynt å blekne, og helge-elskoven igjen var tilbake på gammelt lavmål, befant jeg meg en dag i undertøysavdelingen hos Cubus. Vanligvis ville jeg ganske enkelt tatt med meg et par hvite Sloggy i str. XL, men denne dagen så fant jeg meg selv stående å kikke på rad etter rad med minimale tekstiler.
Det fantes tydeligvis G-string truser i alle farger og fasonger. Sorte truser, hvite truser med blonder, leopardmønstrede sexy små saker… 

Jeg så meg raskt omkring, plutselig brydd over omgivelsene. Tenk om en av naboene dukket opp! Da hadde de fått noe å sladre om. Jeg synes jeg kunne høre dem:  

”Vet du hva jeg så i går, Gamle fru Halvorsen på 56 år, var ute og kjøpte seg G – string…"  Men ingen kjente var heldigvis å se. 

Derimot sto det to guttunger på en femten, seksten år og fulgte med meg i øyekroken. Det var tydeligvis at de syntes både undertøyet og jeg var fornøyelig, der de småflirende sto med sine egne bukser halvt ned på baken. Hengende løst, slik at det så ut som om de fremdeles brukte bleier. Den lengste av dem viftet med en stringtruse og sa til den andre, såpass høyt, at det tydelig var ment for mine ører også: 

"Se, her trenger man ikke ta av trusa for å finne rumpa. Nå må man isteden brette ut baken for å få øye på trusa."

Fnisende som to fjortis-jenter forsvant de mellom reolene.
Jeg kikket på tekstilene foran meg. Guttungene hadde faktisk et poeng. Men en del av disse trusene var allikevel ganske søte…
Jeg tok nølende fram en truse i det jeg trodde var riktig størrelse. Størrelse 46, de hadde ingen større. Den var sort og hadde en søt liten blonde langs kanten. Bak hadde den, ehh, nesten ingenting. Jeg snudde og vendte på det lille plagget. Det kunne jo ikke skade?
Jeg kikket på prislappen.  Kr. 178,- sto det.  Etthundreogsyttiåtte? Det var dobbelt så mye som for en Sloggi-truse. Og 10 ganger mindre stoff! Ikke rart produsentene gjerne ville se oss i string-truser. Triumph sto det på merkelappen, og det gled en erindring gjennom hode. Var det ikke Triumph vi ble oppfordret til å boikotte fordi de produserte undertøyet sitt i Burma? Hvor diktatorene tok all fortjenesten, og folket var satt til slave-arbeid?
Så fikk jeg øye på en rød lapp under prislappen, 50 % avslag sto det der. Dermed var avgjørelsen tatt, trusa skulle bli mi. Arbeiderne i Burma var sikkert glad til for å få beholde arbeidsplassen sin uansett.

Jeg gikk raskt mot kassadisken for å betale, og prøvde å se selvsikker og målbevisst ut. Som om kjøp av string-truser var en helt dagligdags affære for meg, som om jeg hadde skuffen full hjemme. Jeg er en kvinne av tiden, en slik som forventer effektivitet. Fordi jeg fortjener det.
Bak disken sto det ei kvisete ungjente, ca. størrelse 36, med blondt hår og lilla trutmunn. Hun tok i mot trusa, og kikket på den. Og på meg. Og på trusa. Og omsider på meg igjen.
Jeg kunne tydelig se at hun kjempet mot latteren, magen bølget under den stramme genseren, der hun sto og nitygget på en tyggegummi. Så tok hun seg tydelig sammen;
”Skal det være en gave? ”
Jeg ristet bestemt på hodet, mens jeg kjente rødmen krype opp langs halsen. Hersens jentunge!
Jeg fikk omsider betalt, og tok med meg posen med nyervervingen.

Vel hjemme tok jeg meg et langt, godt bad. Jeg låste baderomsdøra grundig. Så fant jeg fram trusa. Det lille plagget gled greit oppover hoftene så størrelsen var riktig, men kanten øverst føltes allikevel i strammeste laget. Jeg kikket på meg selv i speilet. Dro trusen først litt opp. Og så litt ned. Men uansett hvor den havnet, så la stoffet seg pent innimellom bilringene og ble borte langt der inne et sted.
Over kanten av trusen hang det et stykke løs, hvit mage som dekket over den søte blondekanten. Jeg prøvde å trekke inn magen, og det føltes faktisk som om jeg greide det. Men speilet fortalte meg at det gjorde jeg nok allikevel ikke.
Bare den nederste delen av det trekantede stoffstykket foran var synlig. Det dekket jo i og for seg det det skulle. Jeg snudde meg. Bak, – så dekket den ingenting. Og intet trusestoff var å se. Jeg betraktet bakenden min i speilet. Den var hvit. Og stor. Og dissende. Og full av merkelige små groper. Jeg stirret på den som om jeg aldri hadde sett den før. Og det hadde jeg jo ikke heller, ikke sånn.
Jeg gikk forsiktig fram og tilbake. Det føltes uvant, med den tynne stoffbiten gnagende et sted langt der inne mellom rumpeballene. Jeg prøvde å se det med min manns øyne. Var dette virkelig sexy?

Senere på kvelden, etter et kjedelig diskusjonsprogram og kveldens siste nyhets-sending, var det omsider leggetid. Det var Valentine – dagen, dagen for romantiske overraskelser. Det var ingen kveld som kunne passe bedre.
Jeg kjente sommerfuglene flagre i magen, men nå fikk det bære eller briste. Vi sto og kledde av oss, side ved side på soverommet. Jeg tok nølende av meg  foldeskjørtet, og sto der i all min bleke nakenhet, bare ikledd en sort truse på størrelse med et frimerke. Mannen min sto foroverbøyd, han holdt på å ta av seg sokkene. Jeg snudde meg langsomt rundt, vendte ham ryggen. Vendte ham baken. Jeg mer følte enn så at han stivnet.  Han åpnet munnen. Og lukket den sakte igjen. Så kysset han taust de rødmende kinnene mine.

Han er en klok mann, mannen min.