Ny oversatt bok utgitt: Emma sier nei!

Det er lite som opprører meg så mye som når voksne er slemme mot små barn. Det gjelder enten det er snakk om fysisk eller psykisk mishandling, eller seksuelle overgrep. Jeg skjønner det rett og slett ikke, hvordan voksne mennesker kan være slemme mot hjelpeløse barn, ofte unger som ofte både er avhengige av og har tillit til dem. Det er meg helt uforståelig. Allikevel vet jeg jo at det skjer. Så hvordan kan vi unngå det? Er det noe JEG kan gjøre?

Jeg tror det er kunnskap som skal til for at det ikke skal skje fullt så ofte. Kunnskap hos voksne, slik at de blir flinkere til å se barn som er utsatt. Kunnskap hos de som begår overgrepene, slik at de kanskje blir i stand til å styre seg, enten det er temperament eller seksuelle lyster som driver dem.

Og ikke minst: Kunnskap hos barna.

Hvis barn VET at det som skjer med dem er galt, så er sjansen mye større for at de forteller det soms kjer. Og hvis den voksne VET at barna VET, så er det mindre sjanse for at de våger å skade dem. Det er jeg overbevist om. Derfor har jeg oversatt en bok som heter «Emma sier nei,»  som opprinnelig kom ut i Sverige og er skrevet av Marie Bosson Rydell.

Dette er omtalen fra forlaget:

Denne boken henvender seg til alle barn. Barn som vi bryr oss om, og som vi vil beskytte. Hensikten med boken er å lære små barn at kroppen er deres egen, og at det er lov å si nei dersom noen utsetter dem for krenkende handlinger. Enten det er snakk om grove krenkelser, eller den litt for kosete tanten i familieselskapet.

Boken vil gjøre barn klar over at de ikke trenger å akseptere at noen berører dem på måter de ikke ønsker eller forstår. Etter å ha lest denne boken, vil barnet være klar over rettighetene sine.

Boken starter med historien om lille Emma. Hun liker ikke å bli klemt på av den altfor klengete tanten, men enda verre blir det når venninnens storebror vil leke hemmelige leker med henne. Hvordan skal hun få slutt på det?

I tillegg består boken av to fagdeler.
Én med informasjon til barna, bl.a. om hvor de kan henvende seg dersom de har blitt utsatt for overgrep.
Og én beregnet for voksne som har med barn å gjøre, en brukerveiledning der de får forslag om hvordan de kan bruke boken, både hjemme, på skolen og i barnehagen.

Denne boken finnes i dag i de fleste svenske barnehager. Også norske barn bør ha tilgang til den.

Jeg har oversatt den på fritiden og har ikke tatt betalt for å gjøre det, men dersom ett eneste barn etter å ha lest boka skjønner at det kan si ifra, skjønner at det som noen prøver å gjøre mot dem er slikt det ikke trenger å finne seg i, da har jobben med å oversette boken til norsk vært verdt det. Men for at det skal skje, må flest mulig få vite om den. Derfor ble jeg veldig glad da den første anmeldelsen kom i dag.

Den er skrevet av en veldig dyktig bokblogger som heter Ann-Christin Berg på bokbloggen My Criminal Mind, Hun har lest boken sammen med sønnen sin på åtte år, og hun har gitt boken terningkast SEKS!!!!

Hun skriver:

Sakset fra bokbloggen My Criminal Mind:

Utrolig viktig bok som jeg håper ALLE leser for barna sine.

Jeg trodde først at denne boken ville være litt for barnslig for min 8 åring, men budskapet i boken overskygger det at det handler om barnehage barn.
Her hjemme har vi snakket om dette temaet, altså overgrep, mange ganger. Men slike viktige temaer kan vi ikke snakke for mye om.
Emma i boken har flere vonde opplevelser som hun etterhvert deler med foreldrene. Dette viser barna at det er feil om andre tar på kroppen deres uten lov. Og at det ved å fortelle dette til voksne, kan få hjelp til å komme ut av situasjonen.

Min 8 åring sier: » Den var litt flau, men jeg lærte at det er viktig at man sier ifra om noen gjør slemme ting, og at ingen får ta på kroppen min om jeg ikke vil det»

Boken har et enkelt språk, så det også er tilpasset de yngste barna.

Jeg liker godt at det i forordet er skrevet at boken er gjennomgått av professor i barne- og ungdomspsykiatri, en kriminalinspektør og en spesialpedagog og at alle stiller seg bak boken og dens budskap.

At boken fins i de fleste svenske barnehager er topp. Jeg håper den får innpass i norske barnehager også. Jeg har fått lov av forlaget å gi boken videre til min lokale barnehage. Så håper jeg at den blir tatt i bruk og at barna får opplæring i kropp og grenser.

Du kan lese hele denne anmeldelsen og en rekke andre anmeldelser ved å klikke på linken her.

Hvis du ønsker å kjøpe boken, så kan du enten bestille den i din lokale bokhandel, eller bestille den direkte fra forlaget ved å klikke på linken her.

Hvorfor ta et barn med vold, når man kan oppnå langt bedre respons med pene ord og en plate sjokolade?

Alle snakker om Øygardsaken i disse dager. Den tidligere ordføreren i Våga har gitt overgriperen et ansikt. Uansett om han blir funnet skyldig eller ikke, er han allerede dømt av de fleste.. Skypeloggen er for avslørende, og bortforklaringene hans framstår som nettopp det, bortforklaringer.

På internett florerer kommentarene. Hatefulle ytringer fra alle som synes det han har gjort er skammelig og sykt, som ønsker ham død, kastrert eller innesperret i langt lenger tid enn det aktor kommer til å be om.

Men søker man, finner man raskt ut at det ikke bare er hat der ute.

Det er også støtte. Mennesker som fremdeles tror han er uskyldig, at det er mulig at mannen som tastet ”Vil du bli kjerringa mi” og ” er du blaut” og lurte på om jenta var barbert, allikevel har greid å holde fingrene av fatet i de flerfoldige nettene han har tilbrakt under samme dyne som jenta. Dom er ikke falt, så jeg skal ikke ha noen mening om skyld. Det er det uansett heldigvis opp til juryen å avgjøre.

Men i tillegg er den en stor gruppe beundrere der ute i det store internettet. Menn som slett ikke tviler på at han har hatt kjønnslig omgang med jenta, men som skulle ønske at de var i Øygardens sko, eller som allerede er det. Menn som under fullt navn skriver ting som:

”Han er uskyldig siden han ikke har skadet henne. Sex er både deilig og sunt” og ” Selvsagt er Øygard «skyldig»i å ha hatt sex med jenta…men han har ikke gjort noe galt…TVERT I MOT!!!!

Det er mange av dem. Menn som synes aldergrenser for seksuell omgang er noe tull, som er overbevist om at enhver lita jente drømmer om å bli opplært av en erfaren og eldre elsker. Menn som ofte ikke bare tror, men mener å vite, at de små er fysisk tiltrukket av dem. Elsker dem, ønsker dem. Seksuelt. Hvorfor skulle de små ellers krabbe opp på fanget deres for å gi dem godnattaklem, presse seg inntil lårene deres for å bli løftet opp, se på dem med store, fuktige øyne?

Slurp.

Om barna disse mennene drømmer om er tre, sju, ti eller tretten år, varierer. Menneskets lyster er variable, det er noen for alle aldre. Og hvor motbydelig det enn kan virke på de fleste av oss, lystene i seg selv er ikke straffbare. Det er når lysten tar overhånd og kåtskapen rammer et uskyldig barn, loven er overtrådt. Da er det greit etterpå å kunne fortelle seg selv at det er helt normalt, at all seksualitet er bra. Og at selv ordføreren i Våga er tiltrukket av de som er litt for små…

Er du blaut nå?

Mange av oss følger saken, leser Skypeloggen, grøsser over detaljene. Ser for oss denne ene mannen. Sammen med denne ene, altfor unge jenta. Men mens vi vemmes over det vi ser på skjermen, lever hundrevis av barn fremdeles midt i den virkeligheten vi leser om. De blir brukt og misbrukt av noen som står dem nær, en bror, en far, en onkel en stefar. Som regel uten at det en gang er nødvendig med bruk av vold. Små barn er lojale, og disse mennene er personer de stoler på og er glad i. En som kjører dem til fotballtrening, følger dem til legebesøk, lager lørdagspizza. Setter Donaldplaster på kneet når de har slått seg, henter kald brus og stryker dem over håret når de har feber.  Pappaen, onkelen eller broren som de tror at bare vil dem vel. Personen, som ofte mer enn noen annen, får dem til å føle seg ønsket, elsket, den eneste ene helt spesielle…

Dette er den tragiske virkeligheten for alt for mange små og mellomstore norske barn, og antagelig langt mer utbredt enn antall barn som blir tatt med tvang. For hvorfor skal man ta et barn med vold, når man kan oppnå langt bedre respons med noen pene ord og en plate sjokolade? Hvorfor skape en fiende, når man isteden kan få en medsammensvoren, en liten elsker eller elskerinne som er like interessert i å holde på hemmeligheten som overgriperen selv er? Et barn som snart skjønner at dersom det sladrer, dersom det røper noe av hemmeligheten, vil pappaen det elsker kanskje bli kastet i fengsel? At mamma vil bli lei seg eller sint, og barnet selv kanskje havne hos en fremmed familie eller på barnehjem?

Når de blir større, store nok til å skjønne hvor galt det er, er det for sent. Da er de allerede gjort til medskyldige i dens voksnes skitne hemmelighet, og skammen den eldste burde føle, hviler nå på barnet. For det har jo vært med på det, har det ikke? Det gjorde ikke motstand, det sa jo ingenting? Kanskje det var tilfeller hvor kroppen likte det som skjedde, kanskje den lille jenta til og med drømte om å gifte seg med pappa når det ble stort? Kanskje man ikke bare husker de klamme stundene under dyna, men ogsa Donaldplasteret og lørdagspizzaen, og tross alt fremdeles er glad i sin egen overgriper? Skamfølelsen lukker leppene, og hemmeligheten forblir mellom de to som vet. For selv om barnet etter hvert skjønner at det som skjer er galt, skjønner det også en annen ting. At dersom det sier noe til noen, vil hele den verdenen barnet kjenner, rase sammen.

Det er – i tillegg til selve overgrepene, en voldsom byrde å legge på skuldrene til et lite barn.

Kvarme har rett; mange homofile bør oppsøke psykolog!

(Klikk på overskriften for å lese hele teksten. Kommenter gjerne:-)

I følge flere av gårsdagens aviser, har Kvarme, på et møte i åpen kirkegruppe, anbefalt homofile å oppsøke psykolog eller annen fagperson, for å få hjelp til å endre legning. Kvarme hevder at han selv vet om flere som har fått hjelp til dette av psykologer og psykiatrikere han kjenner. 

Og jeg vil gi ham delvis rett. Selvmordstallene og selvmordsforsøkene blant unge homofile og lesbiske viser at mange av dem faktisk bør oppsøke psykolog.

Dog ikke for å få hjelp til å skifte legning, men for å få hjelp til å takle slike holdninger som biskop Kvarme og altfor mange andre, spesielt kristne, fremdeles står for.