Nå har det skjedd igjen, en ny familietragedie. En mann dreper nesten hele sin familie. Denne gangen var det i Vestfold. Forrige gang i Sandvika. En mann dreper kone og barn. Og i begge disse tilfellene drepte gjerningsmannen seg selv etterpå. Og dette er langt fra enestående. Hver eneste uke kan man lese om slikt i avisa.
Drept fordi hun ville se fjernsyn… Drepte kona mens barna så på… Drept av kjæreste pga. sjalusi… Drepte kona fordi hun ville gå fra ham… En av mennene sier det rett ut. Hun ville gå fra ham. Han hadde ikke annet valg enn å drepe henne… Kan vi leve med å ha det slik?
I følge nyere forskning, så blir ett av tre mord begått av den dreptes nåværende eller tidligere partner. Og den drepte vi snakker om her er i all hovedsak en kvinne. Og den som dreper er en mann.
Er det utlendinger som begår ugjerningen, kaller vi det gjerne æresdrap. Og greier på den måten å skape en illusjon om at det er et kulturelt fenomen. Noe som ikke angår oss, noe som er oss fremmed. Men de fleste slike drap blir faktisk begått av nordmenn, og etniske nordmenn er da ikke oppvokst i en kultur hvor det å drepe noen har noe om helst med ære å gjøre? Men allikevel blir altså kvinner drept…
Og i tillegg til de som blir drept, så har krisesentrene landet rundt større søkning enn noensinne, og et ukjent ( men stort ) antall kvinner går rundt med voldsalarm, eller lever på ukjent adresse. På flukt fra en som de engang elsket. På flukt fra en som ofte hevder at han fremdeles elsker.
Hva er det som gjør at altfor mange menn mener at de har rett til å styre kvinners liv? Både mens de er sammen, og etterpå? Og som mener at hvis kvinnen ikke lar seg styre, så har de rett til å utøve makt for å oppnå det de vil? Hva er det som gjør at menn som gjerne kan framstå som kjernekarer i nabolaget, kanskje er personlig kristne, og ser ut som deg og meg, går hjem til den de sier de elsker høyest, og voldtar, slår, mishandler, dreper?
Selvfølgelig gjelder det ikke alle menn. Jeg VET at de fleste menn er skikkelige mannfolk, som aldri vil finne på å legge hånd på verken kone eller barn. Og, ja jeg vet at noen kvinner kan være utrolig provoserende, og at det også finnes kvinner som slår. Og som dreper.
Men jeg kan ikke la være å la meg engasjere, selv om jeg dermed kan riskere å støte noen som føler seg urettmessig uthengt bare i kraft av sitt kjønn. Så hvis du er en som aldri ville finne på å slå en kvinne, og jeg akkurat nå har fornærmet deg, så beklager jeg det. Det er ikke deg jeg snakker om. Og blir du provosert, så la det ikke gå utover meg. La det heller gå utover de som faktisk er problemet. De som gjør at kvinner oftere er utsatt for vold hjemme hos seg selv, enn utenfor "hjemmets trygge arne" De som gjør at du, og andre uskyldige menn, også blir sett på som potensiellt voldelige.
Vi er flinke til å fordømme hvis det er en med mørkere hudfarge som har begått et overgrep mot en kvinne. Og det skal vi selvfølgelig også gjøre. Alle overgrep bør fordømmes! Men i Norge er det faktisk flest norske menn, og den eneste måten vi kan få bukt med problemet på, er å rope høyt og klart at dette er noe vi tar avstand fra. Og det bør ikke bare være en kvinnekamp, der har faktisk også menn som ikke slår et ansvar!
Snakk om det på arbeidsplassen, med venner og kollegaer. Har du en venn du vet slår, prat med ham og be ham om å søke hjelp. Ikke lukk øynene, det er ikke noen privatsak, det er et lovbrudd og samfunnsproblem! Vis at dere tar avstand, vis at dere synes det er uakseptabelt! Slik at det kanskje tar mer enn en uke før vi igjen kan lese artikler som dette i avisene:
http://www.expressen.se/index.jsp?a=547366
http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/02/362925.html
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=136722
http://pub.tv2.no/nettavisen/innenriks/article150580.ece
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_ostfold/5519551.html
http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=302722
Og dette er bare noen av mange, mange fler…
