DEL 2 – Første del kan du lese her.
Første del av 20-jubileums-mimringen sluttet da jeg var 11 år og fikk publisert min første bok. Det var selvfølgelig ikke fullt så flott som jeg kanskje fikk det til å høres, men for meg, den gangen, var det akkurat slik det føltes. Jeg elsket skolestiler, og de stakkars lærerne fikk ofte en hel kladdebok å rette når jeg leverte inn oppgavene.
Det var alltid mye dramatikk, ofte noe som ble stjålet eller noen som døde. Og helten lignet veldig ofte på meg … Og så en dag, etter at jeg hadde levert enda en eviglang stiloppgave – skrevet med blokkbokstaver – ble jeg spurt om jeg ville ha den siste stiloppgaven min publisert i skoleavisa som føljetong. OM jeg ville!
«Tina i teten»- en historie om en stjålet hest – ble publisert i skoleavisa til Borgen skole. En skole med elever fra ( tror jeg) fjerde til niende klasse. Jeg var elleve og gikk i femte. Jeg har ikke lenger skoleavisene, men jeg tror den ble delt på fem eller seks kapitler. Forhåpentligvis sluttet de på «rett sted», slik at medelevene mine ble fristet til å lese videre.
Baksideteksten (og selvtilliten?) var det ihvertfall ikke noe å si på:
TINA I TETEN
En dramatisk bok for gutter og jenter i alderen 8 – 15 år.
Tina i teten» er en slags lang roman som ingen skulle ha vondt av å lese.
Deretter fikk jeg selvfølgelig blod på tann. Jeg skrev masse. Litt senere fikk jeg mitt første kjærlighetsdikt på trykk i Romantikk. Skikkelig hjerte-smerte, jeg tror til og med det var på rim, inspirert av den rødhårede, sekstenårige gutten som gikk med Aftenposten i blokka der vi bodde. Det var en grei gutt, han takket nei på en veldig hyggelig måte den morgenen han fant et kjærlighetsbrev hengende på postluka, og dermed ble min aller første – og veldig kortvarige – kjærlighetssorg.
Debutdiktet som kom på trykk husker jeg ikke, men jeg husker det viktigste: Jeg fikk betaling! Det var hele fem kroner, like mye som jeg fikk i ukelønn for å vaske leiligheten, holde rommet mitt ryddig, passe lillebroren min, og en rekke andre kjedelige oppgaver.
En hel ukelønn for et lite dikt!
Jeg sendte tekster til alle blader som det gikk an å sende inn dikt og småhistorier til. Der hverdagen var traurig, var fantasien desto mer fargerik. Hva som var sant og hva som var løgn, etter hvert er jeg ikke sikker på om jeg engang greide å skille det selv, men det meste havnet på papir. De fleste tekstene kom selvfølgelig aldri på trykk, men som regel kom det hyggelige tilbakemeldinger, mange lot seg nok sjarmere av at jeg var så ung.
Jeg var ikke mer enn elleve år da jeg fikk mine første refusjoner – det skulle bli flere langt senere i livet og de skal jeg skrive om senere – men jeg kan likevel ikke huske at det gikk innpå meg. Jeg småflikket litt før jeg sendte den samme teksten til et nytt sted, og fant fort ut at smaken var forskjellig hos de forskjellige ungdomsmagasinene.
Etter hvert ble det mange femmere. Kanskje mamma tok feil? Kanskje det gikk an å leve av å være forfatter likevel?
Skjønt, livet har en tendens til å straffe den som drømmer, så også denne gangen. og Da jeg var tolv flyttet vi til Larvik. Først til en adresse, så til en annen. En tredje. Den fjerde gikk til Sandefjord. Deretter tilbake til Larvik igjen. Det var en følelsesmessig berg- og dalbanetid med drama nok til mange bøker, men for første gang i livet hadde jeg ikke engang ro til å lese bøker, langt mindre til å skrive dem. Likevel, fremdeles drømte jeg om et liv som journalist, forfatter, eller kanskje, hvis karakterene var bra nok, forsvarsadvokat?
Da jeg var seksten ble jeg – i løpet av noen nattetimer – innhentet av virkeligheten. Jeg måtte flytte hjemmefra og dermed også slutte gymnaset. Alt jeg eide var en ransel med skolebøker jeg ikke lenger trengte og noen klær. Jeg måtte ha meg en jobb, men det var ikke flust av jobber for ungdom uten annen erfaring en niårig og ni måneder gymnas i 1979. Det var ikke de ganske gode karakterene, men S-en i orden – og null fravær – som gjorde at jeg til slutt likevel fikk var jobb som oppvaskhjelp på en av Sandefjords restauranter. Noe som innebar Me Too, sene kvelder og helgevakter. Til femten kroner timen.
Jeg var seksten, tok alle vaktene jeg kunne for å ha råd til mat og husleie, og hadde for lengst sluttet å drømme. Journalist? Forfatter? For ikke å snakke om; advokat??? En skoledropout som meg?
Hvem trodde jeg egentlig at jeg var?
Fortsettelse følger …
I neste del skal jeg ta dere med fram til novellen «Smil for faen», mine mange skrivekurs, min første forlagskontrakt. Og hvordan livet igjen holder narr av den som drømmer …
Myriam H. Bjerkli 