20 års-jubileum – Del 3. Smil for faen!

Siden dette skal dreie seg om 20-års-jubileumet mitt som forfatter, så hopper jeg raskt over årene fra jeg var 16 til jeg var 30.

Ca. 18 – 19 år i Paris.

I de årene skrev jeg knapt et ord. Jeg var blitt glad i å fotografere, men forfatterdrømmen ble bare nevnt over et glass vin en og annen fuktig kveld. Det var selvfølgelig ingen som trodde meg. Jeg var bare en av de mange som «skulle skrive en bok en gang» om «ett eller annet.» Tro meg, vi er mange, som forlegger møter jeg noen av dem nesten ukentlig …

Så hvorfor skulle de tro meg?

Isteden jobbet jeg lange dager, i tillegg til å oppdra – eller prøve å oppdra – to sønner, passet katt og hus. Slukt av livet. Jobb, regninger og huslån. Men årene gikk. Barna ble større. Huslånet mindre. Og internett kom.

På nettet fant jeg sider som Poeten.no, Diktkammeret, Forfatterne.net. Sider fulle av skrivespirer som delte tekster og ga hverandre tilbakemeldinger. Et nirvana for ei som meg, som kun hadde nettene ledig, og derfor ikke hadde tid til å oppsøke slike miljøer i «real life.» Og fremdeles var så ung at jeg følte at søvn var oppskrytt, unødvendig og bortkastet tid. Når resten av familien hadde lagt seg og huset ble stille, da våknet jeg.

Jeg oppdaget fort verdien i det å ha hatt en spesiell barndom og en turbulent ungdomstid, i tillegg til jobber der jeg hadde vært hjemme i sikkert tusen hjem og møtt enda flere personer. Jeg hadde jobbet fra jeg var 13. Som morgenavisbud, vaskehjelp og hjemmehjelp mens jeg enda gikk på skolen, deretter som oppvaskhjelp, dagmamma, brødpakker og brødkjører, torgselger, bruktbilselger, støvsugerselger og safeselger. Jeg var grûnder av to firmaer, før noen hadde begynt å kalle det grûnder.

Som støvsugerselger hadde jeg drukket kaffe med både den snobbete advokatfruen og den joviale mannen hennes, sett de fulle askebegrene og tomme ølflaskene hos ekteparet som ikke skjønte hvorfor de ikke kunne handle på kreditt. Trøstet ungjenta som gråt fordi samboeren hennes var en drittsekk, og den gamle kvinnen som akkurat hadde mistet ektemannen hun hadde elsket i over førti år. Grått over den dødssyke kreftpasienten som var overbevist om at han om til å overleve bare han trodde sterkt nok, og den demente 80-åringen som trodde jeg var datteren hennes. Blitt kjeppjaget av den sjalu kvinnen som ble rasende da hun kom hjem og fant meg – helt uskyldig – i sofaen sammen med mannen hennes, og neste dag bli møtt i døra av en annen ikke fullt så uskyldig mann, nydusjet og naken, med helt andre planer for besøket enn meg.

Minnebanken min var en nærmest uuttømmelig kilde til historier. For all del: Jeg er positiv til både skriveskoler og skrivekurs – og har gått på flere kurs selv – men man skal ikke kimse av levd liv.

I tillegg var jeg et konkurransemenneske, og hadde allerede deltatt i mange fotokonkurranser med relativt gode resultater. De første tekstene jeg skrev som voksen, sendte jeg derfor til forskjellige skrivekonkurranser. Hva hadde jeg å tape? Var det noe nesten tjue år som selger hadde lært meg, så var det å takle et nei …

Jeg lette meg fram til den ene skrivekonkurransen etter den andre, de fleste var for amatører som meg selv. «Nei takk, vi beklager, nei takk …» Men så, brått: «Vi har gleden av å fortelle deg …»

Jeg skrev hver natt jeg hadde sjansen, brukte de forskjellige «skrivenettsidene» aktivt for å få og gi tilbakemeldinger, og meldte meg også på noen skrivekurs som foregikk på nett. Etter hvert kom det færre «Vi beklager» og stadig flere: «Vi har gleden av å …»

Jeg fikk tekster på trykk i blader og amatørantologier. Med premier alt fra kun «heder og ære», til kulepenner, skrivebøker, bok-gavekort, eller, i beste fall, et par tusenlapper.

I 2002 er vi framme ved den ordentlige starten. Jeg deltok i en konkurranse med 300 deltagere, der premien var å komme på trykk i antologien «Vi kommer med ordene.». Det var min første tekst som kom på trykk i en «seriøs» bok, sammen med «ordentlige» forfattere som bl.a. Frode Grytten og Truls Horvei. Novellen het «Smil, for faen» og handlet om en mann som levde på gaten i Oslo. Etter utgivelsen ble jeg også – for aller første gang – intervjuet i lokalavisen.

Det er 20 år siden i år. Jeg nærmet meg 40 år og jobbet allerede over 60 timer i uka. Som adm. leder i et importfirma med avdelinger Norge rundt, og som eier og daglig leder for mitt eget M. H. Bjerkli, et firma som hadde utsalg og nettbutikk. I tillegg sto jeg på messer og solgte safer og våpenskap direkte til bønder, forretningsfolk og private, før jeg var med og leverte de blytunge skapene til kunden i ettertid. Ryggen var begynt å protestere og døgnet hadde definitivt for få timer.

Men drømmen var tilbake. Kanskje jeg aldri kom til å kunne leve av det, men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle gi ut bok. Jeg måtte bare skrive den først. Og finne et forlag som ville ha den …

Det tok meg to år å fullføre et manus og i 2004 fikk jeg aksept hos et forlag. En novellesamling skulle bli bok, normalkontrakt var underskrevet og utgivelsestidspunktet bestemt. Men på ny bestemte livet seg for å straffe den som drømmer …

Fortsettelse følger …

20 års-jubileum – Del 2. Fra stordrømmer til «skole-dropout»

DEL 2 – Første del kan du lese her.

Første del av 20-jubileums-mimringen sluttet da jeg var 11 år og fikk publisert min første bok. Det var selvfølgelig ikke fullt så flott som jeg kanskje fikk det til å høres, men for meg, den gangen, var det akkurat slik det føltes. Jeg elsket skolestiler, og de stakkars lærerne fikk ofte en hel kladdebok å rette når jeg leverte inn oppgavene.

Det var alltid mye dramatikk, ofte noe som ble stjålet eller noen som døde. Og helten lignet veldig ofte på meg … Og så en dag, etter at jeg hadde levert enda en eviglang stiloppgave – skrevet med blokkbokstaver – ble jeg spurt om jeg ville ha den siste stiloppgaven min publisert i skoleavisa som føljetong. OM jeg ville!

«Tina i teten»- en historie om en stjålet hest – ble publisert i skoleavisa til Borgen skole. En skole med elever fra ( tror jeg) fjerde til niende klasse. Jeg var elleve og gikk i femte. Jeg har ikke lenger skoleavisene, men jeg tror den ble delt på fem eller seks kapitler. Forhåpentligvis sluttet de på «rett sted», slik at medelevene mine ble fristet til å lese videre.

Baksideteksten (og selvtilliten?) var det ihvertfall ikke noe å si på:

TINA I TETEN

En dramatisk bok for gutter og jenter i alderen 8 – 15 år.

Tina i teten» er en slags lang roman som ingen skulle ha vondt av å lese.

Deretter fikk jeg selvfølgelig blod på tann. Jeg skrev masse. Litt senere fikk jeg mitt første kjærlighetsdikt på trykk i Romantikk. Skikkelig hjerte-smerte, jeg tror til og med det var på rim, inspirert av den rødhårede, sekstenårige gutten som gikk med Aftenposten i blokka der vi bodde. Det var en grei gutt, han takket nei på en veldig hyggelig måte den morgenen han fant et kjærlighetsbrev hengende på postluka, og dermed ble min aller første – og veldig kortvarige – kjærlighetssorg.

Debutdiktet som kom på trykk husker jeg ikke, men jeg husker det viktigste: Jeg fikk betaling! Det var hele fem kroner, like mye som jeg fikk i ukelønn for å vaske leiligheten, holde rommet mitt ryddig, passe lillebroren min, og en rekke andre kjedelige oppgaver.

En hel ukelønn for et lite dikt!

Jeg sendte tekster til alle blader som det gikk an å sende inn dikt og småhistorier til. Der hverdagen var traurig, var fantasien desto mer fargerik. Hva som var sant og hva som var løgn, etter hvert er jeg ikke sikker på om jeg engang greide å skille det selv, men det meste havnet på papir. De fleste tekstene kom selvfølgelig aldri på trykk, men som regel kom det hyggelige tilbakemeldinger, mange lot seg nok sjarmere av at jeg var så ung.

Jeg var ikke mer enn elleve år da jeg fikk mine første refusjoner – det skulle bli flere langt senere i livet og de skal jeg skrive om senere – men jeg kan likevel ikke huske at det gikk innpå meg. Jeg småflikket litt før jeg sendte den samme teksten til et nytt sted, og fant fort ut at smaken var forskjellig hos de forskjellige ungdomsmagasinene.

Etter hvert ble det mange femmere. Kanskje mamma tok feil? Kanskje det gikk an å leve av å være forfatter likevel?

Skjønt, livet har en tendens til å straffe den som drømmer, så også denne gangen. og Da jeg var tolv flyttet vi til Larvik. Først til en adresse, så til en annen. En tredje. Den fjerde gikk til Sandefjord. Deretter tilbake til Larvik igjen. Det var en følelsesmessig berg- og dalbanetid med drama nok til mange bøker, men for første gang i livet hadde jeg ikke engang ro til å lese bøker, langt mindre til å skrive dem. Likevel, fremdeles drømte jeg om et liv som journalist, forfatter, eller kanskje, hvis karakterene var bra nok, forsvarsadvokat?

Da jeg var seksten ble jeg – i løpet av noen nattetimer – innhentet av virkeligheten. Jeg måtte flytte hjemmefra og dermed også slutte gymnaset. Alt jeg eide var en ransel med skolebøker jeg ikke lenger trengte og noen klær. Jeg måtte ha meg en jobb, men det var ikke flust av jobber for ungdom uten annen erfaring en niårig og ni måneder gymnas i 1979. Det var ikke de ganske gode karakterene, men S-en i orden – og null fravær – som gjorde at jeg til slutt likevel fikk var jobb som oppvaskhjelp på en av Sandefjords restauranter. Noe som innebar Me Too, sene kvelder og helgevakter. Til femten kroner timen.

Jeg var seksten, tok alle vaktene jeg kunne for å ha råd til mat og husleie, og hadde for lengst sluttet å drømme. Journalist? Forfatter? For ikke å snakke om; advokat??? En skoledropout som meg?

Hvem trodde jeg egentlig at jeg var?

Fortsettelse følger …

I neste del skal jeg ta dere med fram til novellen «Smil for faen», mine mange skrivekurs, min første forlagskontrakt. Og hvordan livet igjen holder narr av den som drømmer …

20 års-jubileum – Del 1. Den spede starten

I år er det tjue år siden jeg fikk min første seriøse tekst på trykk i en ordentlig bok. Novellen «Smil, for faen», i antologien «Vi kommer med ordene.» Det var i 2002, da jeg var 39, rett før den berømmelige førtiårskrisa. Kanskje det var derfor den krisa aldri kom? Fordi jeg var på vei inn i et nytt kapittel, den delen av livet jeg alltid hadde ventet på å få mulighet til å starte?

Men det startet selvfølgelig lenge før det, og den reisen har jeg tenkt å ta dere med på. En gang i blant framover vil jeg derfor gi dere et tilbakeblikk. Fra mine første skriblerier og fram til i dag. Kanskje du vil føle at det er for personlig, da kan du bare avfølge meg eller scrolle videre. Men kanskje du er skrivende eller kreativ selv, slik at du stedvis kjenner deg igjen, og kan finne noen små drypp av motivasjon til å følge egne drømmer?  For alle drømmer starter et sted, så også min drøm om å skrive.

Men når var det egentlig?

Jeg lærte meg å lese som femåring, kanskje var det da jeg første gang skjønte at noen hadde skrevet alle bøkene jeg var så fasinert av? Bobseybarna, Frøken Detektiv, Heidi, Hardyguttene, Frendeløs, Hjortefot, Onkel Toms hytte ….  Eller startet det allerede på fosterstadiet, lagret i genene, siden jeg var resultatet av et møte mellom to journalister?

Jeg vet ikke, jeg kan ikke huske eksakt når jeg bestemte meg for å skrive når jeg ble stor.

Kanskje jeg bare begynte å skrive og oppdaget at jeg hadde glede av det, og det dermed vokste fram et ønske, en beslutning, et … behov?

Det var i hvert fall ikke skolen som inspirerte meg de første årene, tvert imot. I andre og tredje klasse gikk jeg på Drengsrud skole, og der hadde jeg en kristen lærerinne som slett ikke likte denne lille lausungen hun hadde fått inn i sin ellers så «ryddige» klasse. Det var to år uten en eneste positiv tilbakemelding på noe av det jeg gjorde, isteden ble jeg gjerne dratt fram som klassens verste. Det viktigste hun lærte meg gjennom de to årene, var hvor viktig det er at lærere bruker makten sin riktig. De kan bygge opp små barnesinn. Eller rive dem i stykker.

Heldigvis byttet jeg skole.

Først et år på Rønningen, deretter over til Borgen skole, fremdeles i Asker. Jeg var ti, hadde allerede byttet skole fire ganger. Borgen gikk for å være en urolig skole, en «åpen skole», den første i landet. Det var store klasser, litt mobbing og mye støy, men slik jeg husker det: også en skole med mange unge og entusiastiske lærere. Og jeg var ikke lenger klassens verste, tvert imot. Teori falt meg lett og jeg var raskere og sterkere enn mange av gutta i gymmen. Og kanskje det viktigste: Lærerne ga meg ofte skryt, spesielt for stilene mine. Positive tilbakemeldinger var nytt for meg, kanskje det var det som startet det?

Fra jeg var ti, så visste jeg det i hvert fall. Jeg skulle jobbe som journalist og forfatter når jeg ble stor.

Som journalist fordi mamma sa at ingen kunne leve av å være forfatter. Og fordi verden var urettferdig. Noen måtte skrive om det, slik at vi ble snillere mot hverandre. Slik at ingen måtte ha det som Onkel Tom, Heidi eller hittebarnet Remi. Slik at lærere sluttet å mobbe og alle barn fikk det godt hjemme. Ord i media hadde makt, det forsto jeg tidlig.

Mamma og jeg.

Jeg hadde en rekke barnevakter og dagmammaer som barn, og jeg husker dem alle som snille. Noen av dem leste til og med for meg. Men når mamma måtte på jobb på kort varsel og ikke fant noen som kunne passe meg, var jeg med på jobb. De første årene satt jeg i et hjørne med en bok og følte meg som teskjekjerringa, til stede, men nesten usynlig, mens jeg lyttet til journalistene som snakket sammen, og lot meg fascinere av de ofte litt røffe typografene, som selv mamma virket som hun hadde respekt for. Var jeg ekstra heldig fikk jeg også være med å sitte stille ved eller under bordet mens de avsluttet kvelden på en eller annen brun uteplass. tok en øl og pratet skit.

Da jeg ble litt større, ble jeg gjerne plassert ved en skrivemaskin, der jeg kunne klapre ned egne setninger, late som om jeg var en av dem. En av de viktige.

For journalistene var generelt flinke til å framstå som viktige, litt klokere og mer opplyste enn «folk flest.» De vanlige normene gjaldt ikke helt for dem. Til tross for mange sene og fuktige kvelder, det var de som skrev artiklene folk snakket om rundt lunsjbordene.  De hadde mulighet til å vinkle saker og påvirke folkemeningen. Som barn så jeg veldig opp til dem.

Mange forfattere hadde nok også det samme selvbildet, men som barn hadde jeg aldri møtt en ekte forfatter, og jeg kan heller ikke huske at jeg drømte om akkurat det. De som personer var ikke viktige for meg. Alt jeg brydde meg om var bøkene deres.

Jeg elsket å fantasere meg inn i andres virkeligheter, leve andres liv gjennom bokstavene. Bøkene var mine beste og mest stabile venner. Tenk å kunne skape slike opplevelser for både meg selv og andre?

Drømmen begynte å ta form da jeg var elleve. Da fikk jeg min første bok på trykk. Det skal jeg skrive om i neste kapittel. Følger du meg videre?