Jeg sluttet å telle dager – en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i stabelen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg gjort det, og jeg angrer ikke.

Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i haugen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg omsider gjort det, og jeg angrer ikke.

Caterina Cattaneo er født 1967 i Bergen. Hun er en norskitaliensk forfatter som debuterte i 2002. Jeg sluttet å telle dager er hennes femte bok og fjerde voksenroman.

Dette er slik forfatteren selv har valgt å presentere boken på sin hjemmeside:

Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.

Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.

St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.

Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.

Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.

Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.

Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.

Livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre. Normalt ville en slik beskrivelse gjort meg skeptisk, jeg har vanligvis ikke tillit til bøker som inneholder «alt.» Ofte betyr det at de bare berører overflaten, det er vanskelig å greie å gå i dybden på alle livets store spørsmål på 470 sider. Jeg vil likevel si at Caterina Cattaneo langt på vei lykkes med akkurat det.

Høstens utgivelser er klare

Endelig kan jeg dele forlagets høstliste med dere:-) Over tjue titler, romaner, krim, noveller, poesi og fakta. Barn og voksen. Åtte debutanter, side ved side med langt mer erfarne forfattere. Jeg tror aldri vi har hatt en så sterk høstliste, så jeg er strålende fornøyd. Nå gjenstår «bare» den siste innspurten, slik at dere kan finne bøkene i bokhandelen i løpet av høsten:-)

Bla i høstens katalog her:

//e.issuu.com/embed.html#4279264/52714921

Elskede Poohna – Bedre blir det ikke. Terningkast seks.

82462- 042

Bokhøsten er rett rundt hjørnet, og anbefalingene på hvilke bøker man burde lese er allerede begynt å dukke opp. Jeg kommer sikkert til å ha en mening om det også, men aller først vil jeg anbefale et par gamle klassikere. For selv om det kan virke slik i dagens boksystem, så er bøker faktisk ikke ferskvare. Noen står seg dessuten bedre enn andre i møte med tidens tann. En av dem er «Elskede Poona», skrevet av – etter min mening – en av Norges beste krimforfattere, Karin Fossum.(

Karin Fossum, er født og oppvokst i Sandefjord, men bor nå i Drammen. Det er relativt sjelden vi ser henne i media, hun er som regel kun synlig i forbindelse med bokutgivelsene sine, men dem er det til gjengjeld etter hvert blitt mange av. For Fossum er en produktiv forfatter som så langt har skrevet minst en bok i året. Hun har både utgitt dikt, noveller, vanlig skjønnlitterære romaner og kriminalbøker, men det er vel antagelig kriminalromanene med Konrad Sejer i hovedrollen hun er mest kjent for. Og kanskje aller mest for boken «Elskede Poona»

Ny oversatt bok utgitt: Emma sier nei!

Det er lite som opprører meg så mye som når voksne er slemme mot små barn. Det gjelder enten det er snakk om fysisk eller psykisk mishandling, eller seksuelle overgrep. Jeg skjønner det rett og slett ikke, hvordan voksne mennesker kan være slemme mot hjelpeløse barn, ofte unger som ofte både er avhengige av og har tillit til dem. Det er meg helt uforståelig. Allikevel vet jeg jo at det skjer. Så hvordan kan vi unngå det? Er det noe JEG kan gjøre?

Jeg tror det er kunnskap som skal til for at det ikke skal skje fullt så ofte. Kunnskap hos voksne, slik at de blir flinkere til å se barn som er utsatt. Kunnskap hos de som begår overgrepene, slik at de kanskje blir i stand til å styre seg, enten det er temperament eller seksuelle lyster som driver dem.

Og ikke minst: Kunnskap hos barna.

Hvis barn VET at det som skjer med dem er galt, så er sjansen mye større for at de forteller det soms kjer. Og hvis den voksne VET at barna VET, så er det mindre sjanse for at de våger å skade dem. Det er jeg overbevist om. Derfor har jeg oversatt en bok som heter «Emma sier nei,»  som opprinnelig kom ut i Sverige og er skrevet av Marie Bosson Rydell.

Dette er omtalen fra forlaget:

Denne boken henvender seg til alle barn. Barn som vi bryr oss om, og som vi vil beskytte. Hensikten med boken er å lære små barn at kroppen er deres egen, og at det er lov å si nei dersom noen utsetter dem for krenkende handlinger. Enten det er snakk om grove krenkelser, eller den litt for kosete tanten i familieselskapet.

Boken vil gjøre barn klar over at de ikke trenger å akseptere at noen berører dem på måter de ikke ønsker eller forstår. Etter å ha lest denne boken, vil barnet være klar over rettighetene sine.

Boken starter med historien om lille Emma. Hun liker ikke å bli klemt på av den altfor klengete tanten, men enda verre blir det når venninnens storebror vil leke hemmelige leker med henne. Hvordan skal hun få slutt på det?

I tillegg består boken av to fagdeler.
Én med informasjon til barna, bl.a. om hvor de kan henvende seg dersom de har blitt utsatt for overgrep.
Og én beregnet for voksne som har med barn å gjøre, en brukerveiledning der de får forslag om hvordan de kan bruke boken, både hjemme, på skolen og i barnehagen.

Denne boken finnes i dag i de fleste svenske barnehager. Også norske barn bør ha tilgang til den.

Jeg har oversatt den på fritiden og har ikke tatt betalt for å gjøre det, men dersom ett eneste barn etter å ha lest boka skjønner at det kan si ifra, skjønner at det som noen prøver å gjøre mot dem er slikt det ikke trenger å finne seg i, da har jobben med å oversette boken til norsk vært verdt det. Men for at det skal skje, må flest mulig få vite om den. Derfor ble jeg veldig glad da den første anmeldelsen kom i dag.

Den er skrevet av en veldig dyktig bokblogger som heter Ann-Christin Berg på bokbloggen My Criminal Mind, Hun har lest boken sammen med sønnen sin på åtte år, og hun har gitt boken terningkast SEKS!!!!

Hun skriver:

Sakset fra bokbloggen My Criminal Mind:

Utrolig viktig bok som jeg håper ALLE leser for barna sine.

Jeg trodde først at denne boken ville være litt for barnslig for min 8 åring, men budskapet i boken overskygger det at det handler om barnehage barn.
Her hjemme har vi snakket om dette temaet, altså overgrep, mange ganger. Men slike viktige temaer kan vi ikke snakke for mye om.
Emma i boken har flere vonde opplevelser som hun etterhvert deler med foreldrene. Dette viser barna at det er feil om andre tar på kroppen deres uten lov. Og at det ved å fortelle dette til voksne, kan få hjelp til å komme ut av situasjonen.

Min 8 åring sier: » Den var litt flau, men jeg lærte at det er viktig at man sier ifra om noen gjør slemme ting, og at ingen får ta på kroppen min om jeg ikke vil det»

Boken har et enkelt språk, så det også er tilpasset de yngste barna.

Jeg liker godt at det i forordet er skrevet at boken er gjennomgått av professor i barne- og ungdomspsykiatri, en kriminalinspektør og en spesialpedagog og at alle stiller seg bak boken og dens budskap.

At boken fins i de fleste svenske barnehager er topp. Jeg håper den får innpass i norske barnehager også. Jeg har fått lov av forlaget å gi boken videre til min lokale barnehage. Så håper jeg at den blir tatt i bruk og at barna får opplæring i kropp og grenser.

Du kan lese hele denne anmeldelsen og en rekke andre anmeldelser ved å klikke på linken her.

Hvis du ønsker å kjøpe boken, så kan du enten bestille den i din lokale bokhandel, eller bestille den direkte fra forlaget ved å klikke på linken her.

Pasienten – Kløktig intrige, skremmende tema

Helt siden jeg som ung så «Gjøkeredet» med Jack Nicholson i hovedrollen, og leste Ingvar Ambjørnsen «23-salen» fra Lier sykehus, har jeg vært skeptisk til hva som skjer innenfor de hvite veggene i psykiatrien. «Pasienten» av Trude Teige gjør ikke akkurat fordommene mine mindre …

Trude Teige er nok for mange mer kjent som nyhetsanker og programleder i TV2, enn som forfatter. «Pasienten» er likevel hennes åttende roman siden debuten i 2002. Du kan lese mer om forfatteren på Wikipedia her: https://no.wikipedia.org/wiki/Trude_Teige

I Trude Teiges femte krim er det på ny journalisten Kajsa Coren som har hovedrollen. Det hele starter – kanskje en smule usannsynlig – med at en hemmelig oppdragsgiver ber henne å finne ut hva som skjedde da 18-årige Julia Winther forsvant sporløst høsten 2002. Historien fortelles oss hovedsakelig gjennom tre forskjellige stemmer, handlingen foregår vekselvis i Asker/Oslo og Kistevika på Sunnmøre, og tiden veksler fra midten av 30-tallet til nåtid.

Forlagets omtale:

En krimroman om de katastrofale følgene det kan få når mennesker ikke blir behandlet med respekt og verdighet. Pasienten: Han kalte seg Krøsus og var psykiatrisk pasient på Dikemark i over femti år. «De dreper pasienter her», er det siste han hvisker før han dør i 1993. En av de få som snakket med Krøsus, var lille Julia. Forsvinningen: I 2002 forsvinner den da atten år gamle Julia sporløst fra Enden, en liten bygd på Sunnmøre. Drapet: Etter mange år kaster et drap nytt lys over både Julias forsvinning og det som foregikk på et nervesanatorium på Julias hjemsted. Når Kajsa Coren får en privat forespørsel om å undersøke hva som kan ha skjedd med Julia, bringer det henne rett inn i drapsetterforskningen. Et ukjent Munch-maleri og psykiatrisk forskning spiller uventet sentrale roller.

Romanen har et rikt persongalleri og vi blir presentert for mangfoldige sider av menneskers psyke. Størst inntrykk gjør absolutt Krøsus, – Gunnar Lauritzen – en av langtidspasientene på Dikemark. Han er levende og sympatisk portrettert, gjennom både hans egne notater og de andre romanpersonenes hukommelse. Disse passasjene er mesterlig skrevet, i et litt gammelmodig og vakkert språk som passer karakteren. Krøsus framstår definitivt som en person det hadde vært interessant å møte, også utenfor romansidene.

En moderne familie – Godt skrevet, men jeg hadde kanskje litt for høye forventninger?

Etter å ha lest flere av Helga Flatlands tidligere bøker, samt sett gjennomgående svært gode forhåndsomtaler av hennes nye bok, hadde jeg store forhåpninger til «En moderne familie.» Kanskje var de litt for høye? 

Foto Niklas Lello

Helga Flatland har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Oslo og har tatt treårig utdanning på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication. Hun debuterte med romanen «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» (2010), som fikk overstrømmende kritikker. For denne ble hun tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere, og «En moderne familie» vant bokhandlerprisen 2017.

Forlagets omtale av boken:

Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert ? og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner.

Når foreldrene skiller seg, rokker det ved grunnlaget for hver og en av søsknene ? men også ved den balansen og dynamikken som finnes i familien. Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser, og om hva som egentlig utgjør en familie.

En moderne familie, skrevet av Helga Flatland. Utgitt på Aschehoug forlag 2017

Hele storfamilien reiser til Italia for å feire Sverres, faren, bestefarens, svigerfarens 70-års dag. Under fødselsdagsmiddagen detoneres bomben. Etter førti års ekteskap har Torill og Sverre bestemt seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Eller som de selv sier; De har vokst fra hverandre, og har ikke mer å gi hverandre. Selv virker de å ta den forestående separasjonen og skilsmissen med stoisk ro, det samme gjelder ikke de tre voksne barna, Liv, Ellen og Håkon.

Spesielt Liv tar det hardt, hun føler seg sveket. Hele livsfundamentet hennes er i ferd med å rakne, hun er ikke i stand til å forstå hvorfor foreldrene har valgt som de har gjjort. Selv er hun gift med Olaf, og sammen har de to barn. De lever i et ekteskap som er ganske likt det foreldrene hennes hadde, tilsynelatende på det jevne, uten de store høydene. Allikevel, tanken på brudd er jevnlig tilstede, selv om den er avtalt underkommunisert. Man skal holde ut. og Liv er ? som eldst av søsknene – oppdratt til å ta ansvar. Pliktfølelsen er sterk. Et løfte er et løfte, et tidspunkt et tidspunkt. Man svikter ikke.

Svarte sekunder – Absolutt verd å lese!

I 2003, samme år som Karin Fossum ga ut «Jonas Eckel» som jeg skrev om tidligere denne uka, ga hun også ut den langt mer kjente «Svarte sekunder.»  Svarte sekunder er Karin Fossums sjette kriminalroman med Konrad Sejer som gjennomgangsfigur, og selv om den i mine øyne ikke når helt opp til Elskede Poona, så er den absolutt verdt å lese.

Forlagets omtale

Nå er det her. Marerittet. Stort svart og krafsende på innsiden av hjertet.

Helga Joner opplever alle mødres mareritt. Ida, hennes tiårige datter, skal bare en liten tur til kiosken for å kjøpe godteri og hesteblad. Hun kommer aldri tilbake.

Som i de tidligere kriminalbøkene til Karin Fossum er det menneskene i denne boken, mer enn selve handlingen, som driver leseren og historien videre. Historien er selvfølgelig grufull nok; ei lita jente forsvinner og en bygd er i sjokk. Moren, Helga Joner, opplever alle foreldres mareritt. Datteren, Ida, snart ti år, skulle bare en tur i kiosken for å kjøpe siste nummer av hestebladet, Wendy og Bugg for resten av pengene. Så blir hun sporløst borte.

Pappa, en russisk flyktning. Like aktuell i dag.

Sidsel Mørck ble født i Oslo i 1937, men tilbrakte deler av barn og ungdomstid i Sandefjord,. Hun debuterte som lyriker med samlingen «Et ødselt sekund» i 1967, og har deretter markert seg som en allsidig forfatter, som skriver dikt, noveller, romaner, debattbøker og barnebøker.

Sidsel Mørck sterke samfunnsengasjement vises tydelig gjennom forfatterskapet. Hun er også en aktiv foredragsholder, samfunnsdebattant og spaltist, og er spesielt opptatt av sosialisme, kjønnsroller, kvinnesak og miljøvern.

For engasjementet har hun mottatt flere priser, deriblant Venstres miljøpris i 1988, Kardemommestipendet i 1989, Fritt Ords honnør i 1990, og Rachel Carson-prisen i 1991. Mørck fikk Statsstipendiat i 1993, og i fjor mottok hun Vestfold Litteraturpris.

I boken «Pappa, en russisk flyktning» forteller hun stefarens, fotograf Dimitri Dimitrivitsj Koloboff, spennende historie, en historie som dermed også involverer forfatteren selv.

Forlagets omtale: En lite kjent historie om flyktninger som kom til Norge under dramatiske omstendigheter i 1920. En av dem var kaptein i tsarens hær, Dimitri Dimitrivitsj Koloboff. Han ble tatt til fange av bolsjevikene, men greide å rømme, og sammen med offiserer, regjeringsmedlemmer og velstående borgere flyktet han sjøveien. Etter flere regulære sjøslag kom de velberget fram til Norge. Debatten om flyktningene den gang har klare paralleller til dagens flyktninge- og asylpolitikk. Koloboff fikk aldri se igjen sin familie i Russland, men han etablerte seg i Sandefjord som en av våre fremste portrettfotografer. Her vokste Sidsel Mørck opp, og den russiske kapteinen ble hennes pappa.

Det som er mitt – Dessverre like aktuell i dag som da den ble utgitt.

Anne Holt er en forfatter som relativt sjelden blir omtalt blant bokbloggerne, og det til tross for at hun fortsatt er en av de norske forfatterne som selger best, og i flere år ikke minst var den norske forfatteren som solgte best i utlandet. Litt av grunnen kan nok være at hun stiller relativt sjelden opp på bokarrangement, og når vi ser og hører henne i media, er det oftere i kraft av å være privatperson med sterke meninger, enn som forfatter.

Allikevel, hun har gitt ut totalt 20 bøker, mange av dem til strålende kritikker, og omtrent midtveis i rekken kom romanen «Det som er mitt» som internasjonalt skal ha blitt solgt i et opplag på over 500 000!

Anne Holt ble født 16. november 1958 i Larvik. 
Før hun ble forfatter var hun bl.a  politiker for Arbeiderpartiet, der hun hadde et kort innhopp som  justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering fra 25. oktober 1996 til 4. februar 1997. Hun er utdannet cand. jur. og var ansatt som programsekretær i NRK, hun har jobbet som programleder i Dagsrevyen og vært politifullmektig ved Oslo politikammer.
Holt debuterte som forfatter i 1993 med kriminalromanen Blind Gudinne, og hun har totalt skrevet 20 bøker, de fleste innen krimsjangeren. Flere av bøkene er også filmatisert.

Romanen «Det som er mitt» dreier seg om barn og pedofili, og er av den grunn – dessverre – minst like aktuell i dag som da den kom ut for cirka seksten år siden.

Lille Emilie på ni år blir borte på vei hjem fra skolen. Tilbake ligger bare ranselen og en bukett hestehov. Seks dager senere blir også lille Kim kidnappet. Han kommer raskt til rette, men dessverre ikke i live. De finner han død, med en beskjed festet til liket: «Der fikk du som fortjent.»

Jonas Eckel – En enkel bok om en ekkel mann

Tidligere har jeg delt jeg en anmeldelse av Karin Fossums fantastiske kriminalroman «Elskede Poona». Der skrev jeg også at jeg mener at Karin Fossum er en av Norges absolutt dyktigste kriminalforfattere, og det mener jeg virkelig. Det betyr ikke at jeg mener at alt hun har skrevet er like bra. Spesielt gjelder det denne boken, som jeg ikke tror det er så veldig mange som har hørt om. «Jonas Eckel», en ganske tynn bok, som ble utgitt i 2003, samme år som Fossum kom med kriminalromanen «Svarte sekunder.» Men selv om det ligger spenning i luften også i «Jonas Eckel», så er dette ingen krim, mer et lavmælt familiedrama.

Det er Ekcel selv som forteller oss historien, historien om sitt liv generelt, og om sitt ekteskap med Lillian Ask spesielt. Og selv om Jonas Eckel riktignok skriver navnet sitt med ck, så hjelper det ikke. Jonas Eckel er rett og slett litt ekkel.
Eckel er en 38 år gammel pedantisk lagerarbeider, ganske alminnelig og kjedelig, noe han synes å trive greit med å være. Inntil han for første gang i sitt liv får nærkontakt med en kvinne. Den litt lubne, kaffeluktende Lillian Ask fasinerer han og gjør hans indre lys synlig. Eller sagt på prinsesse-språk; Lillian Ask er kvinnen som får Eckel til å stråle …
En stund.

Men den en gang så fristende og kaffeluktende Lillian Ask, blir etter hvert som boken strider frem, redusert til en lite sympatisk og mindre intelligent person. Kun opptatt av sminke, ukebladlesing og shopping. Samt søt likør. En person omtrent like triviell som Eckel selv.
Jonas Eckel ser mer og mer at de ikke har noe felles, og ingen av hans forsøk på å få oppmerksomhet når helt frem. Den lubne, blide og litt enkle jenta han giftet seg med, er forandret til en slank og hard isjomfru. Hun ønsker ganske enkelt ikke hans tilnærmelser.
Kanskje hun aldri har ønsket det, kanskje hun aldri har elsket ham?

I håp om å finne tilbake til det snev av romantikk som engang var, overtaler han sin motvillige kone til å bli med på en sydentur. Hvordan denne turen forløper skal jeg ikke røpe her, men det ligger mellom linjene helt fra starten av boken at historien vil ende i dramatikk.

Og det er det som er bokens styrke, denne underliggende følelsen Karin Fossum gir oss av at noe kommer til å skje, at noe kanskje allerede har skjedd. Her er vi på Fossum-grunn, dette er hun dyktig til. I tillegg er språket godt, der hun bygger opp spenningen igjennom Eckels nøytrale, ganske lavmælte beretning. Vi får et godt og troverdig innblikk i hva som kan røre seg inne i hodet til en vanlig, kjedelig, men stadig mer desperat mann.

Og det er kanskje det som gjør boken litt lite spennende og medrivende? For hvor interessant kan det egentlig være å lese om en kjedelig mann? Når avslutningen i tillegg er lett å forutse, og i tillegg – i  mine øyne – dessverre heller ikke er helt troverdig, så ble aldri denne romanen den leseopplevelsen jeg håpet på. jeg er også litt usikker på hva Fossum egentlig ønsker å fortelle oss i denne boken, dersom man skal lete etter en dypere mening. Tålmodighet,  kunsten å holde ut … Helt til «nok er nok» og begeret er fullt, at man ikke skal tåle alt?

Det jeg personlig sitter igjen med etter ha lest denne boken er faktisk først og fremst nysgjerrighet. Nysgjerrighet på hvordan dette trøstesløse samlivet ville sett ut skildret gjennom Lillian Asks øyne? DET skulle jeg gjerne visst … 

***

Terningkast 3

***

Krittmannen – Sterk debut i Stephen King-klasse!

Jeg er en uttalt Stepen King-fan, spesielt av hans tidlige bøker, og Krittmannen har mange av de samme kvalitetene som jeg den gangen fant hos King.  Det er slett ingen dårlig attest for en debutant!

Forfatteren C.J Tudor bor i Nottingham i England, sammen med sin partner og deres tre år gamle datter. Hun har tidligere hatt mange forskjellige jobber, men er nå fulltids forfatter. Krittmannen er hennes debutroman.   

Forlagets omtale:

12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente …

Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over ?

Er du klar for en søvnløs natt?

Noen søvnløs natt ble det ikke for denne leseren, for Krittmannen er ikke en slik roman som suger deg med fra første side, til det er det for mange hverdagsskildringer, innskutte tanker og avsporinger. Noe som gjør at man får god tid til å komme under huden til hovedpersonen Eddie Adams, bli kjent med han og vennene hans, deres omgangsform og særegenheter. Spesielt spenningsdrivende er det ikke. Selv hadde jeg passert nesten tohundre sider, før jeg virkelig ble dradd med og bare «måtte» lese ferdig. Likevel er det både sjarm og spenning nok også i starten til at det aldri var aktuelt å legge boken helt bort. 

Gull – Et hyggelig bekjentskap

Her har jeg lyst til å dele en bok som  kom ut for en del år siden, utgitt av Bente Damhaug, søsteren til den nok for de fleste langt mer kjente krimforfatterenTorkil Damhaug. Og for å si det med en gang, her kjente jeg forfatteren, men vi ble først kjent noen år etter at denne anmeldelsen ble skrevet og den gang publisert på nettsiden Litteraturivestfold.no Jeg hadde faktisk glemt at jeg hadde anmeldt boken hennes da jeg møtte henne første gang, mens hun koblet navnet mitt og anmeldelsen med en gang jeg presenterte meg. Og akkurat da var det jo greit at anmeldelsen var av det positive slaget 🙂

Bente Marit Damhaug (født 15. desember 1952 i Lørenskog, død 11. desember 2014 var en norsk skuespiller, teaterinstruktør, regissør, journalist, manus- og krimforfatter. Som ung drev hun alpinkjøring og reiste med idrettsstipend til Frankrike og Tyskland. Ved Universitetet i Heidelberg tok hun eksamen i germanistikk, og ved Teaterhøyskolen i Hamburg studerte hun skuespill, dans og sang. Hun var også instruktør ved Teaterhøyskolen i Amsterdam. Damhaug spilte mer en femti roller på scener i Tyskland og Nederland. Både i Tyskland og Italia var hun med i spillefilmer. Hun deltok blant annet i TV-serien Derrick. Tilbake i Norge spilte hun en tid ved Nationaltheatret, samt i Fjernsynsteatret. På sitt hjemsted Lørenskog arbeidet hun flere år for den lokale avisen Romeriksen. Hun skrev også manus til og regisserte det lokale friluftsspillet Fruen på Losby, oppført på Losby Gods i 2005 og 2008. Fra 2009 bodde hun med sin mann i Sandefjord, der de startet «Hubro Litteraturhus og Kafé».

Damhaug skrev to spenningsromaner, Gull og Tango, men rakk ikke fullføre den siste og tredje boka i denne serien. Heller ikke sin påbegynte selvbiografi fikk hun skrevet ferdig. Hun døde av kreft i 2014, 61 år gammel.

Bente Damhaug døde dessverre i desember 2014, nær 62 år gammel.

I grålysningen den 9. april 1940 ruller 26 lastebiler stille ut av gårdsrommet til Norges Bank, fullastet med den norske gullbeholdningen. Med tyskerne hakk i hæl fraktes gullet nordover og ut av landet i sikkerhet. Men det de glemte, var en prøvesending med 200 kg gull som den nederlandske sentralbanken hadde fraktet til Norges Bank, fordi nederlenderne fryktet et snarlig tysk angrep. 

Slik starter historien om soldaten Eilif, som havner i sitt livs eventyr når han må sørge for at det nederlandske gullet skal flyttes i sikkerhet i Norge. Og i kulissene lurer den tyske agenten Renate, som Eilif blir hodestups forelsket i. Dette er også historien om en norsk soldat som blir betatt av drømmen om et forent Europa, fri fra kommunismens klør. Verken motstandskampen eller nazismen glorifiseres, og det viser seg at enkeltskjebner er uforutsigbare når krigen rår! 

Intervju med forfatter Lillian Wirak Skow

Lillian W. Skow ga i 2010 ut familiesagaen ”Størst av alt”, som fikk gode kritikker og solgte svært bra. Nå har hun akkurat kommet ut med en ny bok, ”Skyld – en familiesaga”.  Og om i sin forrige roman har hun også denne gangen gravd seg bakover i egen slekt.

Lillian er en godt voksen dame, som etter et langt arbeidsliv som lærer med god samvittighet kunne satt seg til i sofaen med et strikketøy, eller nytt pensjonisttilværelsen i varmere strøk. Men isteden har hun altså nok en gang brukt timer på research og skriving, lett etter opplysninger og ord.  Hva er drivkraften?

To påskekrimanbefalinger

La meg si det med en gang;

Dette er en gammel bok, langt fra en av årets. Ikke engang fjorårets. Men det er bok som fortjener bortimot evig liv. For dette er en bok som er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.

«I blodet» av Dennis Lehane, utgitt i 2003.

La meg si det med en gang;

Denne boken er langt mer enn en «vanlig kriminal-roman». Dette er en utrolig sterk bok, uansett hva slags sjanger-merkelapp man velger å bruke. Jeg velger rett og slett å kalle den for en fantastisk bra roman.

Fortellingen starter i Boston midt på syttitallet. Tre venner, Jimmy, Dave og Sean, krangler og sloss midt i bolig – gata, og en bil kommer kjørende og stopper. De elleve år gamle guttene tror det er en politibil. Den ene gutten, Dave, setter seg inn i bilen slik de to fremmede mennene gir ham beskjed om. De to andre står tilbake og ser bilen og kameraten forsvinne.

Dave dukker ikke opp før fire dager etter, fire dager i et helvete alle aner, men ingen ønsker å prate om. Etter det er alt forandret, vennskapet guttene imellom blir aldri som det var, og de mister kontakten. Helt til en ny tragedie fører dem sammen igjen tjuefem år senere. Jimmys nittenårige datter, Katie, blir funnet brutalt drept. Den samme natten kommer Dave hjem til sin kone med klærne fulle av blod. Og Sean, som nå er blitt politimann, begynner å nøste i trådene?

Mine bokfavoritter

Snart boklansering.

På verdens bokdag i morgen lanseres det en bok litt utenom det vanlige. En novelleantologi utgitt av Gyldendal forlag, hvor forlaget donerer tjuefem kroner av hver solgte bok, og flere av våre mest kjente forfattere bidrar uten å tjene en krone på det. Lanseringen foregår på Norli i Oslo og boka heter ”Ord for Ord”.

Min favorittbok.

Som noen tydeligvis har fått med seg, så svarte jeg på “favorittbok-spørsmålet” i Nordlys i dag. Link her. Og siden det kanskje passer her inne også, legger jeg det ut her. I Nordlys var teksten ganske kraftig kuttet, her får dere den i full utgave.