Jeg har møtt Agnes Matre ved flere anledninger, og jeg har lest hennes tidligere bøker med begeistring. «Uvigslet jord» er derfor en bok jeg har gledet meg til å lese.
Agnes Lovise Matre er først i 1966 på Osterøy. I dag er hun bosatt i Haugesund, der hun jobber som lærer og forfatter. Hun har siden debuten i 2012 gitt ut fire romaner, hvorav flere er oversatt til tysk.
Forlaget skriver dette om boken:
Det gjemmer seg langt mer enn kravlende insekter og mark under svart jord. Under hagearbeid på Vavollen i Øystese blir levningene av en tenåring funnet i jorden, en ung gutt som aldri er blitt meldt savnet. Etterforskningen av drapet avdekker lag på lag av skyld, skam og unnfallenhet, og truer med å avsløre hemmeligheter som kan få voldsomme konsekvenser for mange i den lille bygda. Lensmann Bengt Alvsaker må grave dypt i bygdas ugjerninger og utbredte fordommer for å finne ut av sannheten om hva som skjedde, den gang for tretti år siden.
Boken starter med funnet av en dongerijakke, en hånd og deler av en arm i en hage ved et forfallent hus på Øystese i Hardanger. Verken den nåværende eller de tidligere eierne av huset skjønner hvordan likdelene kan ha havnet der. I lommen på dongerijakken ligger det et skolebevis som tilhørte Morten. Han er sønn av en politiker i bygda, men Morten er aldri blitt meldt savnet. Foreldrene hevder at den homofile sønnen reiste hjemmefra etter en krangel for over 30 år siden, og moren er overbevist om at han fremdeles er i live.
Boken er en klassisk politikrim, men mye vitne-avhør, obduksjon, DNA-tester og alt som hører til i en moderne etterforskning, både autentisk og godt beskrevet. Jeg vet at mange setter stor pris på det, men for undertegnede er beskrivelsene av Morten og bygdemiljøet bokens absolutte høydepunkter. Matre er veldig dyktig på å få fram den fortettede stemningen, hemmeligholdet, redselen for å skille seg ut. Og ikke minst, de brutale konsekvensene for de som likevel gjør det. Selv tretti år etter henger eimen av gamle trusler igjen i luften og gjør etterforskningen vanskelig.
Parallelt med at vi følger Bengt Alsaker og kollegaene Susanne Hauso og Lars Staupes etterforskning av saken, følger vi også historien om hva som hendte over tretti år tilbake i tid, sett gjennom Mortens syttenårige øyne. Morten er kjæreste med ei jente, men utforsker seksualiteten med en langt mer erfaren venn. Historien hans er varmt og troverdig skildret, det er umulig å ikke føle sympati for unggutten som er livredd for at noen skal oppdage at han foretrekker gutter. Redselen hans er dessverre ikke ubegrunnet, da det blir oppdaget får det fatale konsekvenser. Homofilt samkvem er riktignok ikke ulovlig lenger, men fordommene er mange og bygdedyret høyst levende.
Etter hvert som etterforskningen nøster stadig flere tråder, dør det flere personer. For meg ble det nok i overkant mange som døde i overkant brått, jeg skulle gjerne rukket å bli enda bedre kjent med dem. Likevel, Mortens skjebne engasjerer hele boka gjennom og er alene nok til at «Uvigslet jord» er verd å lese. Bengt Alsakers sønn, Thomas, er også ypperlig portrettert, levende og troverdig. Agnes virker å ha god innsikt i unge gutters tankeverden og følelsesliv. I tillegg er det hyggelig at vi i denne boken blir bedre mer kjent med sjefen sjøl, Bengt Alsaker. Dyktig og dedikert som politimann, dessverre langt dårligere og fjernere som kjæreste og far. Og hva skjedde egentlig med moren hans som forsvant mens han fremdeles bare var en liten gutt? Hvorfor er det ingen som snakker om henne? Noen svar fikk vi i denne boken, resten kommer kanskje i neste?
Jeg fattet tidlig mistanke om hvem som var (mest) skyldig, men selv om det viste seg å stemme var det nok av løse tråder jeg ønsket svar på. Språket er godt og lettlest, og Agnes Matre har skrevet en bok med et bunnsolid plott og mye spenning. Og ikke minst, dette er en roman som ikke bare underholder, men som i tillegg belyser et viktig og fremdeles aktuelt tema.
Homofili er den nesten rødglødende tråden hele boken gjennom, og måten temaet blir behandlet på gjør romanen til langt mer enn ren underholdning. Du skal være veldig ignorant som leser, dersom du ikke etter å ha lest siste side sitter igjen med tanker om hvordan det må ha vært å leve som homofil på bygda for tretti år siden. Det var en grunn til at veldig mange homofile enten levde ut legningen sin i skjul, eller flyttet til storbyen Oslo. Jeg har selv venner som forlot Larvik fordi toleransen manglet og rammene ble for trange og vonde.
Jeg håper det er bedre i dag.
***
***
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks