Da jeg startet å skrive denne serien, hadde jeg tenkt å ta med et par barndomsbøker, før jeg fokuserte på voksenbøkene. slik blir det ikke. Når jeg tenker tilbake, er det bøkene jeg leste som barn, som har satt de dypeste sporene, kanskje fordi jeg leste mer med hjertet enn med hjernen, den gangen? Eller bare fordi jeg var lettere påvirkelig? Jeg mener uansett at barnebøker er den absolutt viktigste litteraturen. Greier du få barnet ditt til å bli glad i bøker, så har du gitt det en gave det kan få glede av hele livet. Det er ikke så mange andre gaver som varer så lenge …
Barndomsminnene mine er sterkt knyttet til bøker. Jeg kunne allerede lese da jeg begynte på Blommenholm skole som seksåring. Moren min jobbet mye og vi flyttet ofte, men bøkene fulgte trofast med uansett hvor vi var.
Jeg var nok et litt annerledes barn, ganske veslevoksent, ganske drømmende med et levende indre liv. Jeg husker jeg satt på garasjetaket ved siden av barnehagen jeg gikk på og kikket ned på de andre barna som lekte, mens jeg lot tankene fly og drømte meg langt bort. Det var meg og Karlson på taket, on the top of the world.
Vi bodde slik til at det var enkelt å gå på ski om vinteren, jeg minnes lange skiturer innover marka, som endre opp i en eller annen turisthytte med varm kakao og appelsin. Og ikke minst, jeg husker Barnetimen for de minste, lørdagsstunden foran den brune Tandberg-radioen. Den stunden var min og min alene. Var det kanskje der interessen for bøker startet?
Når det var leggetid kunne jeg krabbe opp i sengen bak forhenget og lese videre, mens Ann Cath Vestlis stemme fulgte meg gjennom boksidene og inn i natten. Lillebror og Knerten, Ole Aleksander Filibombombom, Mormor og de åtte ungene.
Jeg hadde en rekke barnevakter og dagmammaer, og jeg husker dem alle som snille. Noen av dem leste til og med for meg. Men når mamma måtte på jobb på kort varsel og ikke fant noen som kunne passe meg, var jeg med på jobb. Det likte jeg aller best.
Der satt jeg ofte og liksomskrev på en skrivemaskin ved siden av henne, kanskje var det der forfatterdrømmen startet?
Enda oftere satt jeg i et hjørne med en bok og følte meg som teskjekjerringa, til stede, men nesten usynlig, mens jeg lyttet til journalistene som snakket sammen. Lot meg fascinere av de ofte litt røffe typografene som selv mamma virket som hun hadde respekt for. Var jeg ekstra heldig fikk jeg også være med å sitte stille ved eller under bordet mens de avsluttet kvelden på en eller annen brun uteplass. tok en øl og pratet skit.
I alle ferier var jeg hos mormor. De første årene tok vi tog. Jeg sovnet straks toghjulene begynte sin søvndyssende melodi, men mamma vekket meg hver gang vi kom til Drammen slik at jeg fikk se lysene over byen. Det var alltid sent og mørkt, og alle lysene lå som stjerner oppetter åssidene, før de endte i blinkende lys himmelen. Jeg kan aldri huske at det var overskyet den gangen.
Mormor bodde i Larvik, og kontrasten til livet i Bærum var stor.
I Bærum var livet travelt, hos mormor kunne jeg telle hvert minutt. Lyden av klokken på veggen, mormors gamle Singer tråkkesymaskin, sprakingen fra kakkelovnen i hjørnet. Jeg kunne sitte i timevis å kikke inn på flammene gjennom den lille luken, mens tankene tok meg de mest fantastiske steder.
Mormor hadde dessuten alltid tid til meg. Hun sydde mange av klærne mine, vi flettet julekurver, plantet frø og løk, hun leste for meg og det lille jeg lærte meg om å lage mat, var av henne.
Det var også i Larvik jeg fikk mine første venner utenfor boksidene. Vi sparket fotball på sletta mellom firemannsboligene, kastet på stikka, gikk på epleslang og følte oss store og tøffe. Jeg lærte å sykle på mormors gamle damesykkel, den var så stor at jeg så vidt var lang nok til å nå både styre og pedaler, setet var det enda flere år til jeg kunne sitte på.
Jeg syklet og falt og syklet igjen mens jeg sto og syklet og drømte om å bli sirkusartist når jeg ble stor, akkurat som dyrene i sirkus Mikkelisky eller Remi i Frendeløs.
Mormor elsket alt som grodde og hun tok meg ofte med til onkel Ivars lille gård i Kvelde, med gulerøtter, poteter, kål og mye annet som kunne sankes, syltes, spises.
Lågen rant forbi like nedenfor, så de første årene satt jeg i løpestreng på tunet. Etter hvert fikk jeg springe fritt rundt.
Det var ingen andre barn der, men jeg kan aldri huske at jeg savnet dem. Her var bærbusker og kaniner, sur rips og søte bringebær. Jeg vekslet mellom å føle meg som Heidi som bodde sammen med bestefaren sin i fjellene,
Hjortefot som jaktet på usynlige fiender og
Tarzan som klatret i trærne. Jeg var sterkere enn Pippi og sjefen i mitt eget lille univers.
Hvem trengte vel lekekamerater, når jeg hadde både bøker og fantasi?
Nydelig beretning, Myriam. Ser at vi har vokst opp med mange av de samme bøkene. Jeg lærte ikke å lese før et stykke ut i første skoleår (slik skulle det være den gang, så man ikke skulle kjede seg på skolen), men siden har jeg lest — og lest. Og jeg var heldig og hadde søsken som leste for meg før det.
Så fint dette var å lese! Nydelig beretning om barndom (og bøker). Takk for at du deler og berører.