Denne gangen skal jeg ikke nevne en bok, men en hel serie. Eller, mange serier, faktisk.
I denne «episoden» har jeg blitt sju, åtte år. Jeg hadde nylig flyttet til Asker, gikk i annen klasse på Drengsrud skole. Der hadde jeg foreløpig ikke fått noen venner og en frøken som slett ikke var glad for å ha fått en slik gjøkunge ( eller lausunge, som hun yndet å kalle meg ) inn blant alle de langt mer tilpassede Askerbarna. Hjemme hadde jeg en sliten, utearbeidende mamma, en i beste fall fraværende musikantstefar med mer enn et svin på skogen. På skolen var frøken sarkastisk og negativ til alt jeg gjorde, og når frøken mislikte noen i den alderen, fulgte klassen etter.
Likevel, det hadde skjedd to positive ting siden vi flyttet. Jeg hadde fått eget rom der jeg kunne trekke meg tilbake og lese. Og jeg hadde oppdaget biblioteket. Asker bibliotek. det lå på rådhuset, en grå murbygning som jeg kunne se fra rommet mitt. Det var bare å ta heisen sju etasjer ned, gå gangveien under motorveien, gjennom sentrumsgatene og opp den lange bakken. Jeg tror det var sju, åtte kilometer, tur retur, og jeg fikk lov til å gå dit en gang i uken. Innenfor den grå rådhusmuren åpenbarte det seg en hel verden av bøker jeg kunne låne. Riktignok med restriksjoner. Jeg fikk bare låne bøker på barneavdelingen. Antallet var også egentlig begrenset til tre bøker av gangen, men bibliotekarene var medfølende med denne leselystne jentungen som dukket opp hver fredag uansett vær og føre. De lot meg derfor gjerne få med både fem, seks og sju bøker av gangen, og det holdt nesten til neste fredagsbesøk.
Så hva leste jeg?
I realiteten alt jeg kom over, men det som virkelig fenget lesegleden og antagelig gjorde meg til en boksluker var først bokserier som Pippi Langstrømpe og Bobseybarna. Deretter Frøken Detektiv og Hardyguttene. Og aller mest: Hjortefot.
Jeg elsket den modige indianergutten Hjortefot i Damms såkalte «Indianserserie» skrevet av Edward S. Ellis. «Hjortefot i skogen», «Hjortefot på prærien», «Hjortefot i fjellene» og alle de senere. Jeg leste dem alle. Rommet med selvvalgt tapet – store oransje blomster på brun bunn, la det aldri bli moderne igjen – var mitt fristed. Bøkene mine aller beste venner.
Jeg var det man den gang kalte en guttejente. I tillegg til å lese, spilte jeg fotball, hatet kjoler, klatret i de få trærne som fantes i rundt de den gang grønne høyblokkene i Asker og lekte cowboy og indianer. Til jul ønsket jeg meg bøker, fotball, biler og andre gutteleker, men moren min ønsket seg en søt jente med sløyfe i håret, så jeg fikk bare bøker og jenteting. Dukker. Glansbilder. Mormors selvsydde jenteklær.
Det stoppet meg ikke. Klærne mine var sjelden like rene og pene som på bildet over, knærne hadde evige skrubbsår. De stakkars, blåøyde dukkene mine ble skalpert istedenfor pyntet, og indianerglansbildene havnet i krig. Bak lukket dør på jenterommet ble indianerne helter og cowboyene brutalt sendt videre til de evige jaktmarker …
I Hjortefotbøkene er vi i USA på 1700-tallet, der Shawnee-indianeren Hjortefot var en stolt sønn av de store skogene. Ingen skøyt bedre eller løp raskere enn Hjortefot. Han beveget seg som en skygge gjennom skogen, på jakt etter rettferdighet og hevn. Var det noe rart jeg ble fascinert?
Vakker var han også, mørkhåret, langhåret og muskuløs. Jeg skal ikke sverge at det var derfor, men han var mistenkelig lik de første guttene jeg skulle komme til å forelske meg i noen år senere, både i utseendet og oppførsel. Jeg er nok ikke sikker på at akkurat det var like lurt …
Myriam H. Bjerkli 
Jeg må innrømme at akkurat disse bøkene hadde jeg glemt, men nå fikk du meg til å huske dem med glede. De var så absolutt med å skapte leseglede i barndommen.