Jeg fortsetter med nok en barnebok. Frendeløs, skrevet av den franske forfatteren Hector Malot. Jeg leste den da jeg var rundt sju år, og det var første gang jeg forsto at barn kunne selges …
Boken handler om den foreldreløse Remi som da han var bare åtte år ble solgt til gatemusikanten Vitalis fordi pleiefaren hans ikke ville fø på ham lenger. Bort, ut, vekk med ham. Tjue franc var prisen for et hittebarn den gangen. Remis var likevel heldig, Vitalis var ingen slem mann. Tvert imot, etter hvert blir han som en far for Remis. Sammen med tre hunder og en ape vandrer de gjennom både Frankrike, Italia og Sveits mens de opptrer for publikum i håp om å få noen slanter til mat.
Handlingen foregår på slutten av 1880-tallet, men den føltes likevel ikke fremmed for sju år gamle meg. Remi var bare ørlite eldre enn jeg var, og jeg levde meg totalt inn i slitet hans. Ønsket om frihet, å finne moren sin, kunne leke istedenfor å arbeide. Behovet og drømmen om en kjærlig familie, noen som var bare hans, noen som elsket ham. Jeg lot mer opprøre av ondskapen og urettferdigheten han møtte underveis, og fascinere over hvor dyktig han etter hvert ble i løpet av de to årene han reiste rundt med Vitalis. Han ble smart og slu, og lærte seg både å lese, skrive, synge og danse, streetsmart ville vi antagelig kalt ham i dag.
Fremdeles var jeg nok litt for liten til å skille fiction fra fakta. Remis var levende for meg. Jeg kunne ligge i sengen og tenke på ham før jeg sovnet. Selv hadde jeg en varm seng å ligge i, mens Remis hadde ligget ute og frosset i snø og kulde. Kanskje det lå et annet barn ett eller annet sted og frøs akkurat nå? Jeg kunne nok ønsket meg et mer velfylt kjøleskap selv, eller i det minste et kjøleskap som virket, men Remis, stakkars han hadde virkelig ingenting. Han var stadig sulten. Vi hadde ikke tv den gangen, men moren min var journalist, jeg var omgitt av nyheter. Jeg visste at det fantes sultne barn i verden, og jeg ble i tillegg grundig påminnet om de fattige barna i Afrika hver gang jeg ikke hadde lyst på maten min. For meg var Remis virkelig.
Vitalis dør, og jeg gråt, den snille mannen fortjente bedre. Remis fortjente bedre. Igjen fikk jeg en bekreftelse på at det ikke nødvendigvis var nok å være snill. Eller verre, at det faktisk kunne være ganske dumt å være snill, da ble det enda lettere for andre å lure en. Hvorfor var verden så ond og urettferdig? Hvorfor var det så forskjell på fattig og rik?
Jeg er ganske overbevist om at de første bøkene jeg leste, i de tidlige årene der jeg enda ikke helt hadde lært meg å skille mellom virkelighet og fiction, har påvirket min senere oppfatning av verden. Hvert ord slapp ufiltrert inn og påvirket følelsene mine direkte, og ord som godhetstyranni eksisterte heldigvis ikke den gangen. Den gangen var det positivt å være snill og god, og jeg ønsket selvfølgelig å være et snilt barn. Dessuten, hvordan kunne jeg se på tiggere som skitne, ekle og farlige, når de kanskje egentlig var like snille som Vitalis? Hvordan kunne jeg la være å synes synd på barn som tigget på gaten, når de minnet meg om min første litterære kjærlighet, Remis?
Men samtidig, hvordan kunne jeg helt stole på folk, når de kunne være så onde mot et fattig, uskyldig barn?
Frendeløs slutter godt, Remis fant den virkelige moren sin, hun var til og med rik. Slutten var det eneste jeg egentlig ikke helt likte med boken. Jeg var glad på Remis vegne, men jeg greide ikke helt å stole på det. Jeg forlot ham da jeg lukket igjen boken etter å ha lest siste side, men hva skjedde senere? Var moren så snill som hun virket, eller bare lot hun som? Hvordan var hun egentlig, når forfatteren ikke så henne lenger? Alle pengene, var det sikkert at ingen kom og stjal dem? Og hva hvis moren døde?
Jeg var skeptisk som sjuåring, slik jeg i dag fremdeles er skeptisk til alle bøker som slutter lykkelig. De som slutter med frieriet, med bryllup, med overlevelse og grenseløs lykke. Jeg unner dem det så gjerne, men jeg tror rett og slett ikke helt på det. Hvis helten dør, da vet man hvordan det sluttet, da er det over. Hvis han er lutfattig og elendig på siste side, da kan det i det minste ikke gå særlig verre, da er det fremdeles håp. Men de bøkene som slutter med «så levde de lykkelig alle sine dager …?»
Vi vet da alle at det ikke er slik livet egentlig er?
Eller kanskje det bare er jeg som burde lest litt flere prinsessebøker som barn …
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks