Her vil jeg framover dele noen av leseopplevelsene mine med dere. Bøker jeg har likt. Bøker jeg har elsket. Kanskje også bøker jeg har hatet? Viktige bøker, triste bøker, spennende bøker … Bøker som på ulike vis har formet og påvirket meg. Noen av innleggene blir lange som dette. Andre langt kortere. Og i tillegg til bøkene vil dere også få glimt av minnene og følelsene de vekker når jeg tenker tilbake. Stedene jeg leste dem. Utviklingen fra barn til voksen leser.
Jeg må likevel advare dere, når jeg ser gjennom den foreløpige listen med bøker; den er ganske mørk. Trangen til å grave meg ned i det dystre, har tydeligvis fulgt meg helt fra jeg lærte å lese som femåring. Men jeg ser også en annen ting når jeg leser titlene. Bøker betyr noe. Det finnes et sitat som sier at «pennen er viktigere enn sverdet.» Jeg er usikker på om jeg skal strekke det så langt, de fleste revolusjonerende endringer har dessverre også handlet om vold, makt, krig. Men jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det skrevne ord ER viktig. Det KAN faktisk forandre liv, og det har definitivt påvirket mitt. I noen tilfeller, kan bøker faktisk forandre verden …
Onkel Toms hytte er et eksempel på en slik bok.
Onkel Toms hytte er en roman skrevet av Harriet Beecher Stowe og første gang utgitt i 1852. Boken handler om slaveriet i USA og mange mener at romanen bidro til at slaveriet ble avskaffet i 1863, under den amerikanske borgerkrigen. Romanen beskriver slaven Tom som forblir tro mot sin eier til tross for at han blir grovt mishandlet. Samtidig skildres slavinnen Elizas flukt mot nord.
Jeg husker ikke hvor gammel jeg var første gang jeg leste «Onkel Toms hytte», men jeg vet at jeg fremdeles bodde i Bærum. Altså kan jeg fremdeles ikke ha fylt sju år. Vi bodde i en sosialbolig på Blommenholm utenfor Sandvika, der moren min sov i den lille stua, og jeg selv bak et forheng på kjøkkenet. Stua hadde bare plass til en liten sofa, en stol og en skjenk med en Tandberg radio.
Et av ukens høydepunkter var å sitte foran den og lytte til barnetimen for de minste. – hysh, hysj, hysj, stille som mus … Med øret nesten inntil høyttaleren mens Ann Cath Vestlys stemme snirklet seg ut av det brune kabinettet. Var jeg heldig hadde jeg fått en kopp kakao.
Dusjen i leiligheten virket sjelden, desto oftere rant det vann ned gjennom klesskapet i gangen. Moren min og jeg – og litt senere stefaren min – bodde oppå hverandre, det fantes ikke rom for privatliv. Fristedet mitt var sengen på kjøkkenet. Den myke bamsen. Og bøkene. De fleste av dem lånt på biblioteket på skolen, noen av dem fått i bursdag eller julegave. Onkel Toms hytte var en slik gavebok. Den var helt min egen. Jeg husker hvordan kjøkkenet forsvant mens jeg leste. Jeg satt ikke lenger sammenkrøpet i et hjørne av den lille sengen min, jeg satt på et bast-teppe i en trang hytte. utenfor hørte jeg fremmede tungemål og sang, piskeslag og gråt. Lukten av dagens kjøttkakemiddag ble erstattet av fremmedartede lukter, svette fra mennesker, bloddynket hud. Det var varmt, hett og åndeløs spenning. Et nytt bilde ble levendegjort for hver side med tekst, selv om min versjon av boken ikke hadde et eneste bilde.
Fremdeles kan jeg huske følelsene boken skapte. Forferdelsen over hvor onde mennesker kunne være mot hverandre. Forundringen – og irritasjonen – over slaven som ikke opponerte eller tok igjen, som helt til sin død forble lojal mot dem som mishandlet ham. (Dette var flere år før Stockholms-syndromet hadde fått et navn, og først som langt eldre forsto jeg det kristne budskapet i boka, om ikkevold og det å vende det andre kinnet til.)
I tillegg lærte boka meg at verden var urettferdig. Det var ingen selvfølge at alle mennesker hadde samme muligheter som meg til å forme sitt eget liv, det fantes ingen garanti for at livet kom til å bli bra. Og selv om jeg nok kunne føle at jeg selv var født på en blåmandag, var verden full av mennesker som hadde det langt, langt verre enn meg. Det fantes mennesker som ble drept på grunn av ting de ikke kunne noe for! Hudfarge. Fattigdom. Stedet de var født! For seksåringen Myriam var det et sjokk! Og forferdelig, forferdelig urettferdig. Jeg tror de fleste barn har et medfødt rettferdighetsinstinkt. Smil til verden, og verden smiler tilbake. Er du snill, så skal det gå deg godt …
Onkel Toms hytte lærte meg at det ikke nødvendigvis var slik, og jeg vil faktisk gå så langt som å si at denne boken var med på å forme synet mitt på både verden, på livet og menneskene rundt meg.
Men mest av alt var boken spennende. Og forferdelig, forferdelig trist. Jeg leste den sikkert femti ganger i løpet av disse årene, og jeg gråt hver eneste gang. Jeg leste den på ny for noen få år siden, og til tross for at ikke greide å irritere meg over det i overkant kristne budskapet som jeg tydeligvis hadde oversett som barn, gråt jeg da også.
Som barn trodde jeg at romanen var sann. At onkel Tom hadde levd, at han virkelig hadde opplevd alle grusomhetene. Som voksen vet jeg at det ikke stemmer. Han var oppdiktet, det fantes ikke noen onkel Tom. Isteden har jeg oppdaget ut at virkeligheten var enda verre. Det fantes mange som hadde det som onkel Tom. Uten mulighet til å styre sitt eget liv, uten frihet til å gjøre egne valg. Som sultet og syknet og døde, i spartanske hytter og tynne telt. Hånet og pinet av mennesker som trodde de var mer verdt enn dem fordi de var født i bedre kår.
Det gjør enda vondere å vite at de finnes fremdeles.
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks