Hva er egentlig litterær kvalitet?
Mange av dere er antagelig blitt refusert av forlag, de fleste som tar mot til seg og sender inn, blir som regel det. Personlig har jeg både refusert og blitt refusert, ingen av delene er spesielt hyggelig. I avslagsbrevet mange får, står det ofte at manuset er blitt avslått på grunn av manglende litterær kvalitet. Skal du bli medlem av Forfatterforeningen, så har de også det som krav; Minst en utgitt bok, av litterær kvalitet. Og det samme, skal du bli innkjøpt av Kulturrådet, så fordrer det det samme. Boken må ha litterær kvalitet.
Litterær kvalitet, altså. Men hva betyr egentlig det?
Først, slik at jeg ikke blir halshugget av dere: Min personlige mening er at ALL litteratur som gir leseren noe, har verdi. Være seg «seriøse» romaner, serielitteratur, halsbrekkende krim, eller for den saks skyld, tegneserier. Bli leseren på en eller annen måte berørt, trist, lei, sint, glad, begeistret, spent – så har boken verdi. Men det betyr ikke at boken nødvendigvis blir kjøpt inn av Kulturrådet. De ser etter litterær kvalitet.
Jeg får ofte spørsmålet fra refuserte forfattere og andre. Hva betyr nå egentlig det? Betyr det at boka mi ikke har verdi, at den rett og slett er for dårlig skrevet? Det er ikke bare enkelt å svare, men jeg skal gjøre et seriøst forsøk.
Bildet er tatt av dejavupics81 fra Pixabay
Smaken er som baken, den er delt, er det et utrykk som sier. Det gjelder definitivt litteratur. Smaken er subjektiv, og noen helt endelig fasit finnes ikke. Selv tenker jeg at det som kjennetegner god kunst, være seg musikk, litteratur eller billedkunst, er at det treffer et ekko i mottakeren. Problemet er at det ekkoet er forskjellig fra person til person, siden vi alle har levd forskjellige liv. I tillegg er ikke engang dette ekkoet konstant, det forandrer seg i forhold til livssituasjon, alder og stemning. Hvis du er nyforelsket, synes du antagelig at en rekke kjærlighets«svisker» er vakre. Den dagen du er nyskilt, kan du derimot ikke fordra dem … Har du akkurat fått barn, vil du antagelig elske vakre bilder av småunger på stranden og gjenkjenne dine egne små i bildet. I andre faser av livet, vil slike bilder sannsynligvis framstå som totalt uinteressante.
Litterær kvalitet kan dermed vanskelig bedømmes utfra enkeltpersoners «smak og behag». Det bør være noen mer faste kriterier. La meg derfor prøve å beskrive hvilke kvaliteter jeg tror Kulturrådet leter etter.
Bildet er tatt av GraphicMama-team fra Pixabay
Greier forfatteren å vekke sansene? Lukter du kaffen, kjenner du eimen fra fyllinga? Er det nesten så du kan kjenne følelsen av ruheten til murveggen under fingertuppene, hører du bølgene som slår mot stranden mens du leser? Føler du at du er tilstede i boken? Går du veien sammen med hovedpersonen, ser du det samme som han ser?
Er språket ikke bare bra, men enda litt bedre? Har boken ikke bare en, men mange setninger du ikke har lest før, formuleringer som begeistrer? Gode poenger og skarpe replikker? Setninger du leser om igjen, kanskje til og med høyt, bare fordi de smaker godt i munnen? Avsnitt du skulle ønske du hadde skrevet selv?
Inneholder boken kontraster? Har personene flere fasetter, er de ikke bare snille eller bare slemme, fremstår de ikke som karikaturer, men oppleves som hele, virkelige mennesker? Er det balanse mellom det positive og negative, slik at boken ikke bare blir solskinn eller bare regnvær?
En solskinnsferie der alt er romantisk og fint, er selvfølgelig det vi ønsker oss i virkeligheten, men det er vanskelig å lage god litteratur ut av den. Det må som oftest være noe som «butter», en kontrast som gjør leseren interessert. Er det bare svartsinn og dysterhet, blir det også kjedelig i lengden. Etter det tredje selvmordsforsøket så mister man lett litt av empatien …
Når boken er ferdiglest, har den gjort inntrykk? Er det en bok du kommer til å huske, ikke bare i morgen, men også neste år? Kanskje hele livet? Synes du det er synd at den er slutt, har du kanskje lyst til å lese den flere ganger? Eller er den «bare» helt grei, en av mange bøker som har gitt deg en ok leseopplevelse der og da, men som ikke skiller seg ut fra mengden av lignende helt ok bøker? En bok du kommer til å ha glemt i morgen?
Og så, til slutt, det mer subjektive. Ekkoet som jeg skrev om lenger opp. Vekker boken følelser i deg, berører den? Vekker den minner, gode eller dårlige? Blir du sint, trist, frastøtt eller begeistret?
Bildet er tatt av Gino Crescoli fra Pixabay
Det er ikke så mange av dem, men hvis en bok greier å treffe på alle de seks punktene, har den garantert litterær kvalitet. Med «full pott» er det en bok de fleste vil være enig i verdien av, det er en bok som med et godt forlag i ryggen antagelig vil leve i årevis, kanskje bli en av klassikerne.
Treffer boken på 3-4 av punktene, er det fremdeles en bok med gode, litterære kvaliteter. Antagelig nok til at den både blir kjøpt inn av Kulturrådet og får gode anmeldelser – terningkast fire og høyere – av seriøse litteraturkritikere / anmeldere.
Scorer den derimot lavere, er resultatet langt mer usikkert. Da er vi igjen tilbake på leserens smak og behag. En bok «på vippen» der terningkastet fort kan være avhengig av anmelderens subjektive smak og ekko. En roman som kan få brukbart – om enn ikke strålende – terningkast i en avis, og en ener eller toer i en annen. En bok som ganske sikkert ikke kommer gjennom det ganske trange nåløyet til Kulturrådet.
Bildet er tatt av Adriano Gadini fra Pixabay
Men selv om boken scorer dårlig på punktene over, kan det fremdeles være en bok mange lesere liker. Kanskje på grunn av temaet eller den sympatiske hovedpersonen. Kanskje på grunn av at leseren kjenner seg igjen i situasjonene og handlingen i boka. Eller på grunn av spenningen og mordene.
Personlig synes jeg selvfølgelig at alle som skriver med tanke på å bli utgitt, bør strebe etter å gjøre boken best mulig. Søke hjelp, unngå lettvinte løsninger, ta seg den tiden som trengs. Når man har utgitt en bok, så ER den der. Forfatteren skal leve med den – og forhåpentligvis være stolt av den – resten av livet. Det er ikke sikkert den blir et mesterverk som vil bli husket for ettertiden – oftest er det ikke det – men forfatteren bør likevel vite med seg selv at hen gjorde så godt hen overhode kunne. Istedenfor å angre etterpå at hen hastet av gårde fordi det hadde passet så godt å få den gitt ut før jul …
Og helt til slutt: Det finnes ingen 100 % fasit. Dessverre eller heldigvis? Det hadde selvfølgelig vært enklere hvis kunst hadde vært litt mer lik matematikk. Ligninger som går opp, svar man kan sette to streker under. Men det hadde vel også vært ganske mye kjedeligere?
Tagged: 100 skrivetips, 100 skrivetips for amatører, forfatterspire, skrivelysten, SKRIVETIPS
Myriam H. Bjerkli 
Hei Myriam – takk for gode skrivetips, og gode innfallsvinkler til det som nettopp skal beskrive litterær kvalitet. Jeg tror det primære, i hvert fall for meg, er at det appellerer til sansene. Har karakterer som beskrives, flere dimensjoner, du kjenner på omgivelsene rundt, du føler været; vind, temperatur, regn, sol, du kjenner både den gode og den vonde lukten, det ser helt klart for deg når du visualiserer, grunnet nettopp den litterære kvaliteten, da er det, for meg, absolutt fullkomment.
Dette er kun min mening.
Ta eksempelvis den siste boken til Håkan Nesser, Halvmorderen, boken har egentlig ikke så høy grad av spenning, det er heller ikke noe unikt krimplot, langt ifra, og det skjer ikke så mye underveis, egentlig er historien helt ordinær, kanskje bortsett fra slutten, allikevel har Nesser et litterært språk som gjør at du til tider er sammen med karakterene i boken, du kjenner på stemningen, du kjenner lukta av og i stua der disse to eldre karene sitter og diskuterer. Du merker fyllesjuken (hvis man har hatt den erfaringen) osv. Som du selv skriver ovenfor, du ser, du hører, du lukter, du føler, og sågar kan du til og med bli forelsket – i en stakket stund – i hovedkarakteren, ved at forfatteren skriver frem mystikken i mennesket.
En bok trenger ikke et høytravende språk, med masse flotte ord og unike metaforer og similer, den trenger egentlig heller ikke en unik historie, selv om det selvsagt hjelper, men, det den trenger, er et litterært kvalitetspråk.
Selv har jeg sagt at jeg har et ganske godt språk, men et altfor dårlig utviklet litterært språk. Noe bok tror jeg neppe det vil komme fra meg, såpass selvinnsikt har jeg. Men jeg har også sagt, at språket jeg fører, er tilstrekkelig til å skrive (blant annet) gode bokanmeldelser og artikler, og korte tekster (plass på en drøy fb-side). Den forfatteren jeg for øvrig føler meg nærmest beslektet med, fordi surrealismen og absurditeten treffer meg midt i sjel og hjerte, er nok Erlend Loe. Den boken jeg skulle ønsket jeg hadde skrevet, må være Mysterier av Knut Hamsun.
Med vennlig hilsen
Asle Lien
PS! Så vet du jo hva jeg synes om den siste boken din ❤
Veldig bra både skrevet og tenkt, Asle 🙂