Denne gangen skal jeg ta for meg et tema mange nybegynnere – og en del ikke fullt så nybegynnere – sliter med.
Synsvinkel.
Hvem skal fortelle teksten din? Eller, for å ikke blande begrepene forfatter og forteller: Gjennom hvem skal du fortelle historien din?
Her kan du velge mellom forskjellige løsninger. Skal DU som forfatter la fortelleren vite alt, føle alt, se alt? Den såkalt «allvitende forteller?»
Eller skal du presentere fortellingen gjennom hovedpersonens øyne? Skal du fortelle historien sett fra et «jeg?» Eller fra en tredjeperson, han / hun? Kanskje gjennom flere øyne, la dem få hvert sitt kapittel, eller to som veksler på gjennom boka? Det finnes ingen fasit, alt er like riktig. Men har du først valgt, så bør du være konsekvent.
I en refererende synsvinkel referer fortelleren det han ser, som en flue på veggen, men han kan ikke gå inn i karakterenes tankeverden, tanker «ser» man jo ikke. Beskrivende journalistikk, som f.eks et referat fra en fotballkamp, er et eksempel på en referende synsvinkel. Journalisten samler mest mulig informasjon om alt som skjer og deler det med leseren, men kan ikke fortelle oss hva målvakten følte idet avgjørende øyeblikket da han reddet skuddet, det vet hen jo ikke. Hen kan bare beskrive det som skjer og feiringen etterpå.
Bildet er tatt av skeeze fra Pixabay
Hvis du derimot velger en allvitende forteller, så har du fordelen av at du kan se og fortelle leseren ALT som skjer. Uansett hvor du er i universet du har skapt, så vet du ALT, også det som skjer inne i de forskjellige karakterenes hoder. Den allvitende fortelleren har altså fullstendig overblikk, og kan bevege seg inn og ut av personenes tanker og følelser. Dilemmaet er at det kan bli rotete, vanskelig å komme «nært innpå» personene, eller mindre spennende fordi man rett og slett følger med på og vet for mye.
Bildet er tatt av Grae Dickason fra Pixabay
Du kan også velge å fortelle historien gjennom øynene til en eller flere av karakterene.
1. persons, eller ‘jeg’-synsvinkel
Velger du å la en jeg-person fortelle historien, kan denne selvfølgelig presentere egne tanker, sanser og følelser, men jeg-personen har like selvfølgelig ikke innblikk i andres tanker og følelser. Hen kan selvfølgelig anta hvordan andre har det utfra ansiktsutrykk og handlinger, men hen kan ikke vite.
Tredje-persons synsvinkel, han / hun.
Har samme synsvinkel som jeg-synsvinkelen, men blir skrevet i tredje person (han/hun).
Mine tre krimbøker er alle skrevet i tredje-person, men jeg skifter på HVEM som forteller, noe som er ganske vanlig i krim. På den måten kan jeg få presentert historien både gjennom ofrene og morderen og politimannens hode, samtidig som jeg kan beskrive spenningen og uroen til hver enkelt person slik de selv kjenner den. Ulempen er at hvis jeg veksler mellom mange forskjellige personer, kan det fort bli vanskelig for leseren og vite hvem som tenker, snakker eller handler til enhver tid. Det er derfor å anbefale at man holder tunga rett i munnen, og gjerne – slik jeg stort sett gjør – beholder synsvinkelen til kun EN person i hvert kapittel, istedenfor å stadig «hoppe fra hode til hode.»
I de kapitlene min politimann Håkon Haakonsen er til stede, så ser vi verden utfra hans øyne. Vi kan vite hva han tenker, hva han ser, hva han føler. Men han kan ikke vite hva morderen han avhører tenker eller føler, og dermed kan jeg – som forfatter – heller ikke skrive at han vet det. (Og hadde han visst det, så hadde det blitt en ganske kjedelig krim, med saken løst i første avhør …) Det han derimot kan, er å forsøke å tolke den han avhører sitt kroppsspråk, bevegelser og stemme, og anta ting utfra det.
En halv time senere trillet en tydelig stresset Daniel Lagesen inn i avhørsrommet. Hendene åpnet og lukket seg, det piplet svettedråper på pannen, kjevene tygget mekanisk på en peppermynte – tyggegummi.
Eksempelet er hentet fra Stella Polaris.
Når vi er i kjelleren sammen med Mari i Lille linerle, så ser vi verden gjennom hennes øyne. Hun VET ikke hva kidnapperen tenker eller har planer om å gjøre, hun kan bare gjette. Og siden hun er et barn, så er selvfølgelig «stemmen» hennes – måten hun tolker omgivelsene på/ tankene hun tenker – «barnsligere» enn når vi f.eks. ser verden gjennom øynene til moren hennes, Sissel.
– Jeg vil hjem. Jeg vil hjem. Jeg vil hjem!
– Hysj nå. Kom til pappa.
Mannen rakte hånden mot henne. Mari tok et skritt bakover, presset ryggen mot murveggen, muren var ruglete og kald.
– Jeg vil ikke, jeg vil hjem. Du er`ke pappaen min, du er bare slem.
Hun stirret ned på det grønne teppegulvet, underleppen skalv. Han kom nærmere, helt nære, trakk henne inntil seg. Lukten av svette og røyk fikk den tomme magen til å velte seg, hun svelget magesyren ned igjen.
Rådene mine er altså:
Bestem deg for synsvinkel, og forsøk å være konsekvent.
IKKE hopp fra hode til hode i samme avsnitt eller kapittel.
Og prøv å få fram – gjennom deres egne tanker og følelser, så vel som gjennom handlinger og dialog – at de forskjellige personene er nettopp: forskjellige.
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer