Cirka to prosent – kanskje flere – av Norges befolkning er ansiktsblinde. Det er en ganske plagsom lidelse, som gjør det vanskelig, for noen nesten umulig, å gjenkjenne andre menneskers ansikter. Noen kjenner ikke engang igjen seg selv i speilet, sine nærmeste, familie og barn. Selv er jeg heldigvis ikke så ille plaget, men ille nok til at jeg på mange måter blir en fremmed blant mange. Å være i en større forsamling, blant folk jeg egentlig burde kjenne, er for eksempel en ganske slitsom øvelse, når jeg svært ofte ikke kjenner igjen de jeg egentlig kjenner og akkurat har hilst på … Jeg støter stadig på «ukjente» mennesker som hilser overstrømmende vennlig å meg. Jeg overser naboer, venner, fastlegen, og kollegaer dersom jeg møter dem på steder jeg ikke venter å se dem, den eneste fordelen – i den grad det er noen – er at jeg som regel ikke merker det selv, før de eventuelt forteller meg det senere …
I tillegg, siden jeg skriver om ganske følsomme temaer som jeg også holder foredrag om, så hender det ofte at folk deler ganske følsomme og såre personlige historier med meg. Da er det ekstra trist når jeg dagen etter kanskje går rett forbi dem på gaten, uten å vise tegn til gjenkjennelse. Så en ting er at ansiktsblindheten skaper en rekke pinlige situasjoner for meg, verre er det at jeg altfor ofte sårer folk jeg slett ikke ønsker å såre, ved å virke overlegen og arrogant, uten å mene det. Det finnes dessverre ingen behandling, ingen øvelser som kan gjøre det bedre, så den eneste måten jeg prøver å avhjelpe det på, er ved åpenhet. Håpet mitt er at jo flere som vet at jeg – og mange med meg – har det slik – jo færre vil ta ansiktsblindheten vår som en personlig fornærmelse og bli lei seg. Håper jeg. Derfor stiller jeg opp de gangene jeg blir spurt, slik som på God Morgen Norge i dag.
Det innslaget kan dere se her: https://www.tv2.no/v/1534024/
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer