Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad fikk med rette gjennomgå for sin særdeles umusikalske tvillinguttalelse i januar. – Klarer du å bære fram ett barn, klarer du to …
Men selv var jeg for noen år siden enig med ham …
Da jeg ble gravid første gang, syntes jeg det var langt fra stas. Graviditeten var riktignok planlagt, så den blå streken på testpinnen, vakte stor glede. Barnerom ble pusset opp, leker, klær og seng ble innkjøpt. En liten stund var alt bare fint. Men deretter …
For hvor ble det av den «lykkelige ventetiden» jeg var forespeilet? Den smilende mammaen med hvit bomullskjole som med rosa aller lyseblå drømmer i blikket strøk seg over en ørliten kul som inneholdt kimen til den nye verdensborgeren? Gjerne sittende på et blomstrete teppe i en vakker, grønn sommereng, med solen skinnende akkurat passe varmt over den kommende moren?
Den idyllen så jeg ikke stort til.
Vekten føk i været straks jeg tillot meg en ørliten «spise-for-to»-utskeielse. Føtter og bein hovnet slik at ingen av skoene passet, jeg måtte glemme alt som het forfengelighet, og isteden bruke noen ukledelige flytebrygger lånt av mannen i huset. Hormonene og tårene flommet for et slett ikke spesielt skjevt ord. Jeg lystet på alt som ikke fantes i huset, mens alt jeg hadde i huset – inklusiv mat, mann og katt – gjorde meg kvalm. Jeg var i daglig jobb, men fornuften og hjernen var reist på langtidsferie og magen vokste fortere enn man vanligvis får blåst opp en 17 mai-ballong. For ikke å snakke om de to litt mer høytliggende herlighetene. Store var de fra før, nå ble de ømme og harde i tillegg, slik at eneste mulige liggestilling var flatt på rygg. En liggestilling jeg allerede var begynt å angre på at jeg hadde inntatt noen måneder tidligere …
Kanskje det var derfor jeg kom på tanken? At det hadde vært fint om det var to under den sprengte magehuden, der det daglig dukket opp nye strekkmerker slik at det snart så ut som et kart over en utilgjengelig veistrekning et sted i Afrika?? Tanken var jo uansett – på sikt – å få i hvert fall ett barn til? ( Send meg gjerne en takk, Erna, jeg har gjort mitt for å opprettholde fødselstallet i dette landet.) Så hvorfor ikke få begge to på en gang? To i en? Og dermed slippe å gjenta dette marerittet som de kalte graviditet? Gudene skal vite at det så ut som det var plass til langt flere enn en der inne …
Jeg må innrømme at jeg var relativ ung og ukjent med alt en tvillinggraviditet kan medføre av komplikasjoner og ekstra problemer. For tidlig fødsel, kanskje keisersnitt, en kropp som ville blitt enda tyngre enn den sementsekken jeg allerede følte meg som. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan det hadde gått dersom jeg også hadde fått dobbelt opp med hormoner …
Det å få tvillinger framsto nok den gang, omtrent like romantisk og utopisk som den gravide jenta i blomsterenga, men så var jeg jo også da bare en vanlig førstegangsventede, ikke en nyutnevnt barne- og familieminister. Det var ikke meningen at jeg skulle ha greie på slikt. Og dessverre – eller heldigvis – så ventet jeg heller ikke tvillinger.
Noe jeg nok tenkte at var ganske greit, etter at barnet kom til verden og de hormonelle tårene var tørket. For selv om jeg hadde to pupper, så var det mer enn komplisert nok å få koblet til dette ene barnet, og selv om jeg hadde to armer, så trengte jeg dem begge hver gang det var snakk om bleieskift, vugging og vasking av dette ene, lille nurket. I tillegg var det mer enn dyrt nok å fostre opp en av gangen, mine to kunne i det minste arve klær og leker etter hverandre. Tvillingdrømmen forsvant heldigvis et sted i ammetåka. Det samme gjorde vannet i kroppen, kvalmen og i hvert fall det meste av magen. Strekkmerkene er der fremdeles, men nå som et bleknet og hyggelig minne. Føttene forble et halvt nummer større enn før, en flott unnskyldning til å kjøpe nye sko. For når det gjelder skokjøp, gjør jeg gjerne Ropstads ord til mine. «Klarer du en, så klarer du to …»
Også publisert i Labomagasinet 1/2019
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer