Mange av dere har kanskje allerede fått med dere at jeg er ansiktsblind. Det betyr at jeg bare i begrenset grad evner «å lagre» ansikter. Det skaper selvfølgelig en del flaue og pinlige situasjoner, men siden jeg uansett ikke kan «late som», har jeg valgt å være åpen om lidelsen, og også fortalt om den til flere forskjellige media. Ifølge sønnene mine har jeg dermed blitt – ikke så rent lite ironisk – «de ansiktsløses ansikt utad …»
Til tross for at jeg selvfølgelig helst ville vært det foruten, mener jeg likevel at det er viktig å være åpen, for selv om det er rundt 2 % som er ansiktsblinde – noen kjenner ikke engang igjen seg selv i speilet – så er det fremdeles mange som aldri har hørt om lidelsen. Det betyr at mange misforstår oss. Når vi møter folk på gaten vi egentlig kjenner, går vi gjerne rett forbi dem, og siden vi ikke hilser blir vi ofte tatt for å være arrogante eller uhøflige. Det er trist. Folk blir såret, og vi går glipp av mange hyggelige møter.
I uken som gikk kunne dere derfor lese om meg og ansiktsblindheten min i Hjemmet Helse. Og møter dere meg uten at jeg kjenner dere igjen, så ikke bli fornærmet, men ta gjerne kontakt og presenter dere. Jeg overser dere ikke med vilje!
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer