Liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er «Enken» absolutt verd å lese!
Britiske Fiona Barton, født i 1957, er en erfaren journalist som i en årrekke har skrevet for Daily Mail og andre store britiske aviser. Hun debuterte med Enken i 2016, en debut som et samlet britisk pressekorps ga glimrende anmeldelser. Hun er i dag bosatt i Frankrike. Mer om forfatteren på hennes hjemmeside her: http://fionabartonauthor.com/
Jean Taylor er bare sytten år, da hun gifter seg med Glen. Hun lar Glen bestemme det meste og trives tilsynelatende godt i rollen som husmor, men hun ønsker seg veldig et barn, noe Glenn ikke kan gi henne. Da en to år gammel jente, Bella, blir borte, blir Glen siktet for å ha bortført og drept henne. Han blir frikjent, og blir senere overkjørt av en buss og dør. Mistanken er likevel blitt hengende med ham, og presse og media nærmest beleirer enken hans. Nå som ektemannen er død, kan hun vel fortelle det hun vet?
Om boken:
Jean Taylor er enken etter Glen Taylor. Han ble anklaget, men aldri dømt for, kidnapping og drap av en to år gammel pike. Da Glen blir påkjørt av en buss og dør, står Jean igjen som det eneste sannhetsvitnet. Den sørgende enken blir nedringt av journalister, som vil høre historien hennes.
Var ektemannen skyldig i det grusomme han ble beskyldt for? Og hva visste hun egentlig? Nå når hun endelig er fri, hvilken historie velger hun å fortelle?
Handlingen foregår i løpet av fire år, med start den dagen lille Bella forsvant, samt hyppige tilbakeblikk. Fortellervinklingen skifter stadig, handlingen hopper fram og tilbake, men hvert kapittel starter med dato og fortellernavn, noe som gjør det enklere å holde oversikten. Både enken, journalisten, politimannen, moren og mannen får selv fortelle deler av det som skjedde. Slik får vi sakte presentert stadig nye biter av puslespillet.
Selv føler jeg nok at deler av handlingen er litt vanskelig å tro på. Enkens tilsynelatende uvitenhet, eller ønske om å ikke vite, politiets som går til sak såpass tidlig og på så tynt grunnlag at Glenn først blir frikjent og senere tilkjent erstatning, journalistenes fortsatte revejakt etter en tilsynelatende avgjort sak, og ikke minst, at en av de store avisene tar sjansen på å uten forbehold fastslå at Glenn Taylor er skyldig – etter at rettsvesenet har frifunnet ham – virker i overkant usannsynlig. I tillegg er boken tidvis veldig pratsom, spesielt i delene der enken selv fører pennen.
Likevel er boken absolutt verd å lese, man kan irritere seg over den «dumme» enkens godtroenhet, men spenningen er dyktig bygget opp og ord for ord skjønner man mer av handling og tankemønsteret hennes. Samtidig skinner det tidlig igjennom at vi muligens har med en upålitelig forteller å gjøre, er enken virkelig så naiv som hun virker?
Romanen har to innfallsvinkler, den kriminaltekniske etterforskningen, der vi følger førstebetjent Bob Sparkes jakt etter morderen, og den psykologiske, der vi både følger Jean og Glens ekteskapelig samliv i tiden før han ble overkjørt, og Jean og journalisten Kate Waters spill, der journalisten håper å skaffe avisen årets scoop, mens enken lenge bare lar seg føre med og tilsynelatende lar Waters overta Glenns tidligere makt over henne, hun gjør som hun får beskjed om.
Etter hvert får man svaret på det overhengende spørsmålet, er det slik Bob Sparkes lenge har trodd, var det Glenn som kidnappet Bella? Eller har han hele tiden fulgt et blindspor? Og hvis det var Glenn, hva vet enken hans? Var hun kanskje selv medvirkende?
Det skal jeg selvfølgelig ikke gi svaret på her, men liker du litt pratsomme thrillere der hovedfokuset er mer på det psykologiske spillet mellom karakterene enn ren politietterforskning, så er absolutt «Enken» verd å lese. Fiona Barton har absolutt begått en debut hun kan være stolt av.
***
Terningkast 4
***
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks