Pierre Lemaitre er født 1956 i Paris. Han har i mange år undervist i litteratur før han viet sin tid til å skrive skuespill og romaner. Alex var hans første roman på norsk. Siden kom Irène og med Camille er Verhoeven-trilogien komplett. I 2013 vant han den prestisjetunge Goncourtprisen for sin roman «Vi ses der oppe.» Lemaitre har vunnet den store britiske CWAs International Golden Dagger tre ganger, for Alex, for Irène og for Vi sees der oppe.
Alex, er akkurat som forgjengeren Irène, spekket med detaljerte grusomheter. Som kriminalroman er den likevel hakket bedre, med en fantastisk intrige, mange spennende tvister og en slutt til ettertanke. Det er kanskje derfor Aschehoug forlag valgte å gi ut denne først?
Forlagets omtale.
Hvem kjenner egentlig Alex? Hun er vakker. Sexy. Tøff. Er det derfor hun er blitt kidnappet, innesperret og utsatt for det utenkelige?
Overbetjent Camille Verhoeven og hans menn famler i blinde: ingen mistenkte, ingen ledetråd, og håpet svinner fra time til time. Det eneste de vet, er at en kvinne er blitt revet vekk fra fortauet på en gate i Paris og kastet inn i en hvit varebil. Men når politiet finner ut av hvor hun har vært innestengt, er situasjonen langt ifra den de trodde.
Det starter med en kidnapping, en ung, ukjent kvinne blir kidnappet på gaten i Paris. Alex – som er kvinnens virkelige navn – er en vakker kvinne som vekker menns begjær, men innestengt i et bur omgitt av sultne rotter har hun ingen glede av skjønnheten sin. Selvoppholdsdriften, staheten og den skarpe hjernen derimot, det får hun desto mer bruk for.
Mens hun holdes fanget under grusomme omstendigheter som vi får svært grundig beskrevet, leter politiet, den kortvokste overbetjenten Camille Verhoeven og hans menn, etter henne. De finner de opplysninger som gjør dem nysgjerrig på den bortførte kvinnen. Hvem er hun egentlig?
Dette er en bok det er vanskelig å anmelde uten å røpe handlingen, jeg har antagelig allerede sagt for mye. Historien veksler mellom politiets og Alexs synsvinkel, der Alex er den absolutt mest interessante. Politiet derimot, den kortvokste Camille og alle hans spesielle kollegaer, blir beskrevet på et vis som grenser til det parodiske. Det samme gjelder omgangstonen deres, som sikkert egentlig er tenkt å være humoristisk. Noen ganger fungerer det, men ofte blir det dessverre for overdrevet og heller platt.
Akkurat om i den første boken i Velhoeven-serien, er denne også full av grotesk detaljerte dødsscener, men der vi i den første romanen – Irène – fikk alt gjentatt minst 2-3 ganger, slipper vi i Alex stort sett unna med en gang. Det fungerer langt bedre. Starten av romanen, der Alex holdes fanget, er rundt 150 sider lang, og den kunne med hell vært kortet, hovedpersonen konkluderer allerede på side 79 med at hun er i ferd med å dø, og de neste 70 sidene er derfor mye en utdyping av de samme lidelsene. Og selv om de er både forferdelige og godt beskrevet, så går det – i hvert fall for denne leseren – en grense for hvor mange ganger jeg lar meg sjokkere av sultne rotter.
Vagt, i øyekroken, kan hun se to mørke skygger bevege seg lynraskt oppe på buret. og hun hører de samme skrapelydene som tidligere. De to skyggene stanser, og så glir to svarte hoder inn mellom glipene i plankene over henne. To rotter, enda større enn den i kurven, stirrer på henne med svarte, glitrende øyne. Alex klarer ikke å la være, men skriker så hun tror at lungene skal revne. Dyreforet var ikke til henne, det var til dem. Det er ikke han som skal drepe henne. Det er rottene.
Dette er altså ingen perfekt roman, men likevel en av de bedre kriminalromanene jeg har lest på en stund, og hakket bedre enn Irène, den første i serien. Mye fordi intrigen er fantastisk, tvistene mange og lenge omtrent umulige å forutse. Løsningen – som kanskje kommer litt tidlig – hever også denne romanen til mer enn en «vanlig krim». Ting faller på plass, det blir en roman til ettertanke. Hva er egentlig rettferdighet? Og hvor langt kan man gå for å oppnå det?
Orker du et overflod av grusomme detaljer, er Alex absolutt en bok du bør lese! ( MEN: Vil du lese alle de tre bøkene i Vehoeven-serien, så les dem i rekkefølge. Begynn med Irène. )
***
Terningkast fem.
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks