Myrkongens datter – Interessant oppvekstroman. Ikke fullt så god som thriller.

«Myrkongens datter» er en bok jeg startet å lese sommeren 2017. Etter at boken var halvlest ble den liggende, før den igjen ble tatt frem romjulen 2017. Romanen er skrevet av amerikanske Karen Dionne. Hun har mottatt flere priser for sitt forfatterskap og «Myrkongens datter» er hennes fjerde utgivelse.

Les mer om forfatterne på hennes hjemmeside her:http://www.karen-dionne.com/

Forlagets omtale:

Da mannen kjent som Myrkongen rømmer fra fengselet, mistenker Helena umiddelbart at hun og hennes to døtre er i fare. Ingen, ikke engang Helenas mann, kjenner fortiden hennes. De vet ikke at hun ble født i fangenskap, at hun ikke hadde kontakt med omverdenen før hun fylte 12 år. Eller at hennes far oppdro henne til å drepe. De vet ikke at Myrkongen kan jakte og overleve i villmarken bedre enn noen. Med ett unntak – hans egen datter.

Helena, bokens hovedperson, bor sammen med ektemannen Stephen og de to døtrene deres i Michigan. De vet ingenting om Helenas spesielle oppvekst. Da Helenas mor var 14, blir hun kidnappet og voldtatt. Resultatet er datteren Helena. Som barn aner ikke Helene at moren er kidnappet, hun vokser opp sammen med faren og moren i en enkel og avsideliggendes hytte. Den eneste virkeligheten hun kjenner er foreldrene, myrene, skogen og dyrene. Hun elsker og frykter faren, er mindre knyttet til den kuede moren, og ser ingen andre mennesker før hun er tolv år gammel. Først da unnslipper hun og moren fangenskapet, De flykter tilbake til morens familie, men som voksen flytter hun fra dem og tar seg en ny identitet. Ikke engang ektemannen, Stephen, vet at hun egentlig er den jenta som mediene har gitt navnet «Myrkongens datter.»

Da faren dreper to fangevoktere og rømmer fra fengselet, skjønner Helena at faren er på jakt etter henne. Da hun var barn lærte faren henne alt om jakt og sporing ute i myrene, alt som var nødvendig for å overleve i ødemarken. Nå får hun på ny bruk for kunnskapen. Hun må finne faren før han finner henne.

Synsvinkelen i romanen er Helenas, nåtiden er skrevet i presens, og barndomsminnene i fortid. Dialogene er få og persongalleriet begrenset. Vi forholder oss til Helenas tanker og opplevelser, vekselsvis som ungt barn og voksen. Karen Dionne skriver lett, om enn kanskje litt naivt, men det enkle språket kler Helenas personlighet. Det fungerer derfor stort sett godt, spesielt der det er den unge Helena som snakker. Karakterene føles troverdige, selv om man som leser skulle ønske det var litt mer tak i den kuede moren. Jeg tror også – langt på vei – på det psykologiske spillet mellom far og datter, vekslingen mellom kjærlighet, beundring, avsky og frykt, spillet dem imellom, hvordan han oppdrar henne med enkel belønning og tidvis grusom straff. Naturbeskrivelsene er vakre, det er lærerikt å lese om hvordan de lever i pakt med naturen, livnærer seg av fiske og jakt, utnytter alle ressursene naturen gir dem.

Det er rett og slett veldig mye som er bra med denne romanen. Så hvorfor var dette en bok jeg la fra meg et halvt år, før jeg valgte å ta den fram igjen?

For meg ble den rett og slett aldri spennende nok.

«Myrkongens datter» er en todelt bok, både en meget spesielt oppvekstskildring og en spenningsroman. Jeg synes oppvekstdelen fungerer best, spesielt der vi går direkte inn i samspillet mellom far og datter. Til å begynne med fungerer også jakt og natur-scenene som viser oss hvordan den unge jenta ble en slik dyktig jeger, men etter hvert blir de for mange og for detaljerte. Det bremser spenningen.

Når vi kommer over til nåtiden blir boken mer det den presenteres som, en thriller. Også her er det i overkant lange tilbakeblikk, men det er tidvis allikevel spennende når vi følger Helenas jakt på faren. Eller kanskje det er omvendt, faren som jakter på datteren?

Forfatteren greier allikevel ikke helt å overbevise meg om datterens behov for selv å jakte på den psykopatiske og morderiske faren. Motivasjonen er tilsynelatende et ønske om å se faren igjen, selv om hun bevisst har unngått å besøke ham i alle de årene han satt i fengsel. Først etter å ha funnet flere lik, vurderer hun å alliere seg med de mange politistyrkene som leter etter ham, men da er det selvfølgelig for sent. Helenas forhistorie og farens psykiske makt over henne, hindrer henne også flere ganger i å ta valg som hadde avsluttet boken, faren og jakten minst femti sider tidligere, men det som var et troverdig handlingsmønster hos barnet Helena, fungerer ikke like godt hos en voksen kvinne som ellers framstår både moden og reflektert. Selv ikke da hennes egne døtre og ektemannen blir direkte truet, avslutter hun «spillet», men sørger istedenfor for å frata seg selv overraskelsesmomentet og sørge for at jakten fortsetter.

«Myrkongens datter» er en annerledes roman. Det er positivt, jeg liker at det etter hvert kommer romaner som beveger seg utenfor krim- og thrillersjangernes begrensninger. Den er kategorisert som en psykologisk thriller, men i mine øyne fungerer oppvekstskildringene absolutt best.

***