Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i stabelen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg gjort det, og jeg angrer ikke.
Denne romanen leste jeg første gang rett etter at den kom ut i 2014, og den har i flere måneder ligget i haugen med bøker jeg gjerne vil lese om igjen. Nå har jeg omsider gjort det, og jeg angrer ikke.
Caterina Cattaneo er født 1967 i Bergen. Hun er en norskitaliensk forfatter som debuterte i 2002. Jeg sluttet å telle dager er hennes femte bok og fjerde voksenroman.
Dette er slik forfatteren selv har valgt å presentere boken på sin hjemmeside:
Ombord i jekten på vei til Bergen sitter Berly Marie Olsdatter. Året er 1879. Berly er angrepet av den spedalske syke, og er en av de som må forlate alt og leve sammen med de andre ulykksalige sjelene innenfor veggene til St. Jørgens hospital i Bergen.
Hun er ikke alene. På denne tiden har Bergen den største konsentrasjonen leprasyke i Europa. Hun har med seg lite; reisekofferten og en kiste. Hun skal jo ikke bli så lenge. Så fort hun blir frisk skal hun reise hjem igjen til Peder, barna og gården.
St. Jørgens hospital er et eget samfunn hvor kampen for lindring, bot og verdighet kjempes på ulikt vis. I dette skjebnefellesskapet søker mennesker, som ellers ikke kan vises frem for verden, hverandre. Her lever de. Her dør de. Her faller maskene, og bak alle knutene, de forvitrende kroppene og makabre ansiktene, trer menneskene frem. På godt og på ondt. Dag etter dag. Til det ikke er flere dager igjen å telle.
Blant disse menneskene virker Dr. Gerhard Armauer Hansen. Mannen som oppdaget leprabasillen og beviste at lepra er smittsomt, som gjennom sin forskning blir verdensberømt og setter Bergen i sentrum for lepraforskningen. Dr. Armauer Hansen blir også en del av norsk rettshistorie idet han fradømmes retten til å behandle pasienter etter å ha begått et overgrep mot Kari Spidsøen.
Kari Spidsøen, som aksepterer Berly, blir hennes venn og lar henne komme helt inn.
Historien om Berly Marie Olsdatter er en diktet virkelighet. Den handler om personer som har levd, og om personer som kunne ha levd. Den er så sann som en roman om virkeligheten kan bli, og den handler om en del av vår historie som fortsatt lever bak veggene i St. Jørgens hospital i Bergen.
Det er en historie om livet, havet, døden og kjærligheten.
Livet, havet, døden og kjærligheten. Intet mindre. Normalt ville en slik beskrivelse gjort meg skeptisk, jeg har vanligvis ikke tillit til bøker som inneholder «alt.» Ofte betyr det at de bare berører overflaten, det er vanskelig å greie å gå i dybden på alle livets store spørsmål på 470 sider. Jeg vil likevel si at Caterina Cattaneo langt på vei lykkes med akkurat det.
Boken er velskrevet og lettlest, men temaet er langt fra «lett» og Catarina Cattaneo har ikke forsøkt å forskjønne det. Romanen er nitrist og vemodig, den er full av smerte, verkende sår, stank, skam, savn og død. Samtidig er her samhold og galgenhumor. Rørende vennskap blant de utstøtte, de som aldri mer skal komme hjem til sine. Det er en roman som berører. I tillegg omhandler den en del av vår ganske så ferske historie, som jeg visste alt for lite om. Berly er riktignok en oppdiktet person, men historien hennes ligger tett opp til virkeligheten. Siste leprapasient i Norge døde så sent som i 2002., og på verdensbasis er det fremdeles flere millioner mennesker som er rammet.
Berly Marie Olsdatter, Cattaneos hovedperson, har forlatt både mann og sine to barn, i trygg forvissning om at hun bare skal være på St. Jørgens Hospital til hun er helbredet av sykdommen. Deretter skal hun reise hjem igjen, til gården, Peder og barna. Som leser får du lyst til å fortelle henne sannheten, varsomt, forsiktig, men virkeligheten lar seg ikke pynte på. Hospitalet stinker, menneskene der er i ferd med å falle fra hverandre, det heslige utseendet til flere av pasientene skremmer henne. Og etter hvert skjønner hun at det ikke finnes noen kur, at det er sin egen skjebne hun ser i medpasientenes lidelser. Samtidig sliter hun med skam, hun har syndet, har hun selv påført seg en så grusom skjebne og med det også gjort de to barna sine morløse?
Det er hjerteskjærende å tenke på hvordan det må være for de som hadde forlatt barn og familie i håp om at det skulle finnes en kur, noe som kunne hjelpe dem. Og etter hvert skjønne at de aldri noen gang kom til å komme tilbake til sine gamle liv. Isteden skulle de forfalle, regelrett råtne, i visshet om at de hadde tatt farvel med sine kjære for alltid.
Det er godt gjort å skape øyeblikk av noe positivt på et slikt sted, med slike skjebner. Caterina Cattaneo har likevel klart det. Hun skildrer vennskapet mellom de syke både varmt og tidvis endog humoristisk. Det er et helt lite samfunn innenfor hospitalveggene, med mennesker som alle på forskjellige vis, sliter med akkurat det samme. Og etter hvert innfinner også Berly seg med sin skjebne. Dette er livet hun fikk, da må hun prøve å gjøre det til sitt eget.
I tillegg til den oppdiktede historien, befinner det seg også virkelige personer i handlingen. Berlys beste venninne på hospitalet, heter Kari. I virkeligheten het hun Kari Spidsøen, og hun gikk i 1880 til sak mot legen på hospitalet, Dr. Armauer Hansen, etter at han hadde smittet henne med spedalskhet for å bevise at leprabasillen var årsak til sykdommen. Han fikk svarene han var ute etter, og var antagelig medvirkende til en sterk nedgang i antallet spedalske i Norge, men metodene hans var både uetiske og brutale.
Forskning.no skriver dette om saken:
Hansen, som også var lege på Pleiehjemmet for spedalskhet no. 1, hadde lett tilgang til leprapasienter. En dag inviterte han en av dem, Kari Nilsdatter Spidsøen, til sitt kontor, under påskudd av å gjennomføre en mindre øyeoperasjon. Det egentlige formålet for besøket, som Hansen bevisst unnlot å informere om, var at hun skulle være forsøksperson i en av hans lepraeksperimenter.
Hansen ville se om mikroorganismer fra den grove, knudrete form for spedalskhet kunne smitte til en person med den mildere, såkalte glatte formen for lepra som Kari led av. Kari mente at det ikke var noe galt med øyet hennes og satte seg til motverge. Men med hjelp fra Hansens assistent, ble hun holdt fast, slik at Hansen til slutt klarte å injisere en nål med en annens pasients lepravev, inn i øyet hennes. Etter inngrepet følte Kari seg misbrukt, fikk store smerter og det ble uro og oppstandelse blant de innsatte på pleiehjemmet. Sammen med presten og de innsatte, klarte Kari etter en del forsøk å levere klage til Bergen Tinghus, fordi hun ville ha garanti mot fremtidige forsøk mot sin vilje.
«Lepralege Gerhard Henrik Armauer Hansen injiserte en nål med en annens pasients lepravev inn i øyet på en frisk pasient.»
Til tross for protester fra legestanden, som mente at Kari var «hysterisk», ble Armauer Hansen stilt for retten 24. mai 1880. Forsvarets eneste vitne var D. C. Danielsen, ekspert på lepra, leder for tilsynskomiteen på pleiehjemmet, tidligere svigerfar, veileder og venn til siktede. Danielsen la stor vekt på at Kari som ble forsøkt påført den grovere formen for lepra, ville få en raskere død og dermed forkorte det livet i smerte som den mildere formen for lepra uansett ville gi. Danielsen uttalte at: «Den knudrede Form har i Regelen en hurtigere Gang, saaledes at den ender den Syges Liv, men paa den anden Side medfører den glatte Form ulige større Nervelidelser end den anden.»
31. mai 1880 falt dommen som fratok Armauer Hansen hans posisjon som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske, men han beholdt likevel sin stilling som nasjonal spedalsklege med ansvar for smittevernlover. Han ble beskyldt for legemsfornærmelse mot vergeløs person og misbruk av stillingen som lege. Hansen beklaget at han ikke hadde fått samtykke, men unnskyldte seg samtidig med at «da jeg ikke kunde forutsette at patienten vilde betragte forsøket fra det samme synspunktet som jeg selv og da jeg mente at være fuldkommen herre over den muligens optredende affektion, undlot jeg dette».
Hansens teori om smittsomhet fikk etter hvert gjennomslag og førte til endring av pasientpraksis slik at sykdommen etter hvert forsvant i Norge. Til tross for Hansens suksess og internasjonale heder, er likevel dommen viktig. Dommen er et tidlig eksempel på hva som kan tillates og ikke tillates i forskning. Til og med anerkjente forskere må vise ansvar og rette seg etter et lands lovverk, selv om forskningens konsekvenser er svært samfunnsnyttige.
***
Romanen til Cattaneo fikk meg interessert i en del av Norges historie som jeg fram til da ikke visste noen ting om. I tillegg fikk hun meg til å le, til å gråte, til å tidvis nesten kjenne stanken, luktene, smerten og sorgen som levde sammen med de fortapte menneskene innenfor hospitalets vegger. I det hele tatt en medrivende roman som jeg hadde stor glede av å lese, både tilbake i 2014, og i dag.
Så får man heller prøve å leve med at forlaget kunne ha gjort en bedre korrekturjobb, det kan uansett ikke lastes forfatteren.
***
Terningkast fem
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks