Etter å ha lest flere av Helga Flatlands tidligere bøker, samt sett gjennomgående svært gode forhåndsomtaler av hennes nye bok, hadde jeg store forhåpninger til «En moderne familie.» Kanskje var de litt for høye?
Helga Flatland har bachelorgrad i Nordisk språk og litteratur fra Universitetet i Oslo og har tatt treårig utdanning på tekstforfatterlinjen på Westerdals School of Communication. Hun debuterte med romanen «Bli hvis du kan. Reis hvis du må» (2010), som fikk overstrømmende kritikker. For denne ble hun tildelt Tarjei Vesaas’ debutantpris, Ungdommens kritikerpris, Aschehougs debutantstipend, og hun ble nominert til P2-lytternes romanpris. Helga Flatland regnes blant de fremste av unge norske fremadstormende forfattere, og «En moderne familie» vant bokhandlerprisen 2017.
Forlagets omtale av boken:
Etter førti års ekteskap bestemmer Torill og Sverre seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert ? og føler seg ferdige med familieprosjektet. Det gjør ikke deres tre voksne barn: Liv, Ellen og Håkon. For dem er familien fremdeles et viktig omdreiningspunkt, og opphavet til deres egne verdier, valg og ambisjoner.
Når foreldrene skiller seg, rokker det ved grunnlaget for hver og en av søsknene ? men også ved den balansen og dynamikken som finnes i familien. Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvenser, og om hva som egentlig utgjør en familie.
Hele storfamilien reiser til Italia for å feire Sverres, faren, bestefarens, svigerfarens 70-års dag. Under fødselsdagsmiddagen detoneres bomben. Etter førti års ekteskap har Torill og Sverre bestemt seg for å skilles. De er sytti år, nylig pensjonert – og føler seg ferdige med familieprosjektet. Eller som de selv sier; De har vokst fra hverandre, og har ikke mer å gi hverandre. Selv virker de å ta den forestående separasjonen og skilsmissen med stoisk ro, det samme gjelder ikke de tre voksne barna, Liv, Ellen og Håkon.
Spesielt Liv tar det hardt, hun føler seg sveket. Hele livsfundamentet hennes er i ferd med å rakne, hun er ikke i stand til å forstå hvorfor foreldrene har valgt som de har gjjort. Selv er hun gift med Olaf, og sammen har de to barn. De lever i et ekteskap som er ganske likt det foreldrene hennes hadde, tilsynelatende på det jevne, uten de store høydene. Allikevel, tanken på brudd er jevnlig tilstede, selv om den er avtalt underkommunisert. Man skal holde ut. og Liv er ? som eldst av søsknene – oppdratt til å ta ansvar. Pliktfølelsen er sterk. Et løfte er et løfte, et tidspunkt et tidspunkt. Man svikter ikke.
Når nå foreldrene svikter sitt livsprosjekt, hvordan skal hun selv greie å holde ut sitt?
Og hvorfor virker det som om de to søsknene hennes tar det så lett, skjønner de ikke at alt har gått i stykker?
De to søsknene hennes tar det selvfølgelig heller ikke lett, selv om de ikke reagerer like kraftig som Liv, mye fordi de begge sliter med sine egne liv. Ellen drevet av sitt desperate ønske etter å få barn med samboeren Simen, der hun etter et år med forsøk og legebesøk fremdeles ikke har blitt gravid. Lillebroren Håkon som føler at hele hans livsfilosofi og levesett blir utfordret, idet han – frihetselskeren uten tro på monogamiet – går bort og forelsker seg og får sine tidligere prinsipper utfordret av nye og ukjente følelse
Gjennom de tre søsknenes ulike blikk, fortelles Helga Flatland en historie om tilhørighet, oppbrudd og konsekvensene bruddet sprer, helt ned til barnebarngenerasjonen. Vi følger familien fra Italiaturen og to år frem i tid, der historien i hovedsak blir presentert gjennom øynene til søstrene Liv og Ellen. Først i det avsluttende kapitlet hører vi også lillebroren Håkons stemme.
Helga Flatlands språk er som i hennes tidligere bøker, stilsikkert, og boken byr på mange gjenkjennende elementer fra et familieliv. Tro og tvil, frustrasjoner, hormoner og små bagateller som vokser til større konflikter. Personskildringene er gode, men for denne leseren blir allikevel de to søstrene i overkant like. Selv om de lever totalt forskjellige liv og takler ting forskjellig, har de mye av tonen og tankegodset felles. Liv og Ellen er allikevel godt beskrevet, de er begge troverdige og føles absolutt ekte. Flatland er særdeles god til å formidle de nære og mellommenneskelige relasjonene. Det er selvfølgelig også forståelig at to søstre har likheter, men siden man også blir presentert mange av de samme situasjonene sett med begge de to søstrenes øyne, føles deler av boken i overkant repeterende.
Håkon derimot, er ulik søstrene sine. Han er den følsomme i søskenflokken, en mann som lenge sette friheten foran alt, og er singel så lenge at hans egen mor undrer om han kanskje kan være homofil Inntil han på slutten av boken, ironisk nok, forelsker seg i en kvinne med samme syn på livet. Jeg skal ikke fortelle hvordan det går, men setter nok et lite spørsmålstegn med Håkons tilstedeværelse i boken overhode. Slik jeg ser det, så tilfører han lite. Vi får deler av historien presentert gjennom nok et par øyne, uten at det egentlig tilfører noe nytt, og selv om de tre søsknene alle har forskjellige minner fra barndommen og ulik oppfatning av foreldrene og ekteskapet deres, blir det allikevel veldig mange gjentagelser og detaljer. Trenger vi å vite så mye, og få det så grundig fortalt
Det jeg derimot savner er mer innsikt i de to pensjonistenes tanker og følelser. Hvorfor velger de å gå fra hverandre etter 40 års ekteskap? Hva tenker de, hva ligger bak den endelige avgjørelsen? Vi hører mye av Livs funderinger, tegnene hun mener å ha sett, tegnene hun burde ha oppdaget. Vi blir fortalt – også det mest gjennom Livs øyne – om irritasjonsmomenter, gammelt nag og motsetninger som tydelig har fulgt samlivet deres i årevis, men det vises aldri til noen virkelig, utløsende faktor og de to gamle kommer selv lite til orde. Under familiemiddagen i Italia fikk jeg inntrykk av at avgjørelsen var Sverres, men senere kommer det fram at det antagelig var Torill som ønsket seg friheten. Men selv om ekteparet synes å ha holdt ut i mange år på overtid, virker de fremdeles som et ektepar som bryr seg om hverandre, noe som kommer ekstra til syne idet Torill havner på sykehus. Så hvorfor velger de å skilles nå? Når de endelig har muligheten til å nyte pensjonisttilværelsen sammen? Det får vi dessverre aldri noe godt svar på.
Allikevel: boken er absolutt lesbar. Den når bare dessverre ikke helt opp til de bøkene jeg tidligere har lest av forfatteren, og det er mulig at lesningen – og anmeldelsen – derfor ble preget av litt for store forhåpninger.
***
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks