Andre del om forlagsliv og forfattertips: Spill med de korta du har.
Siden jeg publisert mitt første innlegg i serien om forlagsliv og forfattertips, har jeg fått mange sms, mail og meldinger fra forfattere og skribenter. Mange av dem ganske sinte og bitre. Det er tydeligvis mange av dere som har sterke meninger om forlagsbransjen. Og da normalt ikke om slike småforlag som mitt, vi snakker her i hovedsak om de 3 – 5 store.
Og la meg først understreke, jeg er slett ikke uenig i mange av synspunktene. Jeg er helt enig i at det er usunt at noen få aktører har så godt som all makt, og sitter på alle sider av alle bord. MEN det er ting man ikke får gjort noe med, og i mine øyne er det da langt bedre å prøve å spille med de kortene man har fått utdelt, enn å sette seg i en krok og furte fordi forlagsverden – akkurat som resten av verden – ikke er en rettferdig plass.
Vil du selge boken din må du gjøre det under de forholdene som rår, uansett hvor urettferdig du føler at det er. Det å la deg irritere og opphisse over at det er noen andres bøker som ligger i stabler på bordet, istedenfor dine egne, hjelper deg ikke til å selge bøker. Det å rase mot systemet, mot bokhandlerne, mot forfatterkollegaer som tjener bedre enn deg, hjelper deg absolutt ingenting. Det kan tvert imot gjør ting vanskeligere. For hvor stor sjanse er det for at bokhandleren du har tenkt å besøke i morgen tar imot deg med åpne armer, når de skjønner at det var du som skrev hatbrev om det udugelige bokhandlernettet på sosiale medier dagen i forveien? Hvor stor sjanse er det for at forfatterkollegaer vil snakke varmt om boka di – uansett hvor godt de liker den – hvis du dagen før har beskyldt dem for å være egoistiske og grådige? Og – hvis man skal være ærlig – hvor stor sjanse er det for at du – dersom du selv skulle bli en av de mestselgende forfatterne – vil takke nei til at forlaget og bokhanderkjedene satser stort på akkurat deg?
Det er altså ingen vits i å fortsette å sende meg flere mail om hvor urettferdig bransjen er, jeg kommer uansett ikke til å bruke energi på å irritere meg over det. Som liten forlegger og forfatter skulle jeg selvfølgelig ønsket deler av systemet annerledes, men det er opp til politikerne våre å få det endret, og jeg har absolutt ikke noe ønske om å skjelle ut kollegaer. Tvert imot så heier jeg på dem som får det til, være seg andre småforlag, bokhandlere eller forfattere. Det er mange dyktige bokhandlere der ute, som lever og ånder for bøker, og gjør sitt beste for at både småforfatterne og egen butikk skal overleve. Det er mange godt selgende forfattere som er flinke til å framsnakke kollegaer som ikke selger fullt så godt. Det finnes mindre forlag som gjør det bra. Det skal vi være takknemlig for. I alle bransjer trenger man noen fyrtårn, noen som får det til, noen man kan lære av. Noen som viser at det faktisk ER mulig å lykkes. Dessuten, romslighet og beundring er uansett mye hyggeligere følelser enn gjerrighet og misunnelse. Både for en selv, og for andre …
***
Forlagsliv og forfattertips skal bli en serie med ukentlige innlegg. Her blir det tips om boksalg, skrivetips, erfaringer fra egen forlegger og forfatterhverdag og annet som jeg tror kan interessere deg som skriver. Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)
Foto. Finn Bjurvoll Hansen
OG – mens du venter, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle:
Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.
– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke
stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.
– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.
***
Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?
Myriam H. Bjerkli 
Du viser kvlitet tvers i gjennom, Myriam! Du er ei klok dame som også er veldig generøs! Jeg gleder meg til å få den signerte boken din 😉, og jeg gleder meg også til å følge dine ukentlige publiseringer! Lykke til videre med salget av Lille linerle!
Jo, Myriam, du har har kanskje et poeng eller to, men jeg tror ingen gleder seg mer over slike innlegg og slike argumenter (aksepter urettferdigheten, gled deg over de privilegertes suksess, ikke klag, prøv ikke å få til endringer, ros kolleger uansett hva de utgir, ikke pek på urettferdige forhold, følg flokken, ikke sett karrièren din på spill ved å kritisere kameraderi og private nettverk osv.), enn nettopp de store forlagene og forfatterne som får alle fordeler på din bekostning.
Her gjøres de modige som våger å si fra om uredelige forhold, nærmest til syndebukker eller folk som «bare kan takke seg selv» hvis de ikke «lykkes».
Blame the victim, med andre ord.
Ingenting i verden hadde beveget seg forover med slik defaitistiske holdninger (Bastillen ville aldri ha blitt stormet, og bøndene og arbeiderne i Frankrike ville fremdeles ha levd under adelens og de geistliges svøpe).
Ja, disse holdningene er den største garantien for at kunstromanen og den gode skjønnlitteraturen aldri vil blomstre igjen, for at bøker vil bli mer og mer formelpreget, og at forlagene vil ofre mindre og mindre tid og ressurser på forfattere med høye litterære ambisjoner,
Litt som å be kvinnene for 100 år siden om å kutte ut kampen for likestilling og stemmerett («Spill heller med de kortene dere har, jenter.»), og be arbeiderne droppe kravet om organisasjons- og streikerett.
Det er bare trist lesning. Sikkert «realistiske råd», og de vil sikkert vært til «hjelp» for noen, men likevel veldig trist.
Fordi både og rådene og holdningene er en fallitterklæring og et knefall for alt det som hindrer litterær vekst og rettferdige forhold i bransjen.
Eller for å si det med salige Jens Bjørneboe:
II
Tenk alltid på hva folk vil si.
Og ta den sterkestes parti.
III
Og tviler du, så hold deg taus
til du ser hvem som får applaus.
IV
Tenk nøye ut hva du bør mene.
Det kan bli dyrt å stå alene.
V
Følg ingen altfor høye krav.
Men si, hva du har fordel av.
VI
Si alle hva de gjerne hører.
Gå stille gjennom alle dører.
(For sannhet bringer sorg og nød,
mens daglig løgn gir daglig brød.)
VII
Gå aldri oppreist. Snik deg frem.
Og gjør deg varm i alle hjem.
VIII
Husk: Ingen mann kan roses nok.
Slik bygger man en venneflokk.
(Og i et brødre-paradis
har du den beste livspolis.)
______________________
Innlegget ditt er dessverre bare et speilbilde av dette diktet, uten den underliggende syrlige ironien.
Tja Roar, jeg har aldri sagt at man ikke skal kritisere, uansett. Det jeg sier er at jeg mener det er bortkastet energi og feil fokus å bruke tiden på ergre seg over ting man ikke kan få gjort noe med. Skal man endre forlagsbransjen så bør man rette skytset mot de som bestemmer, mot de som har makta. Ikke mot forfatterkollegaer som har gått veien foran oss og jobbet hardt for å oppnå akkurat det som de fleste andre forfattere drømmer om. Ikke mot de ansatte i bokhandlerne, som gjør sitt beste for at butikken deres skal overleve. Og uansett hvor urettferdig forlagsverdenen måtte være, så vil ikke et negativt fokus hjelpe til med å selge en eneste bok. Tvert imot så vil det føre til at mange gir opp, før de i det hele tatt er kommet ordentlig i gang …
Vel, jeg har ennå til gode å kritisere noen bokhandelansatte, det har jeg aldri hørt om noen andre forfattere som har gjort heller. De er like uskyldige som redaktører, konsulenter, designere, oversettere, vaskere, korrekturlesere og de fleste andre som jobber i bransjen. De aller fleste av dem gjør en formidabel jobb, ofte i stillhet, uten verken ære eller applaus.
Hvorfor skulle disse kritiseres? Det er helt meningsløst.
Her er det utelukkende du som har et negativt fokus: Du demoniserer nærmest forfattere som med karrièren og iblant framtiden og livet som innsats forsøker å kjempe for den gode skjønnlitteraturen og større rettferdighet i bransjen.
For et par år siden svingte forfatteren Morten Strøksnes svøpen over Nesbø, bokhandlere og bransjen. Og alle var enige om at han hadde helt rett i alt det han skrev.
Hadde flere hatt mot til å gjøre det samme, så ville det kanskje blitt endringer som alle kunne hatt fordel av.
Gikk det ut over salget hans at han gjorde dette?
Selvsagt ikke. Sannsynligvis hjalp det ham bare.
Dessverre er det svært få norske forfattere som har det samme motet til å si eller skrive sannheten.
90 prosent av norske forfattere, hvorav de fleste knapt har noen litterær produksjon bak seg i hele tatt, sitter i stedet trygt gjemt bak ølglasset på fester, festivaler, messer og lanseringer og kritiserer alt og alle i stillhet. Dette er mobben som på effektivt vis holder seg selv nede.
For slikt blir det selvsagt ingen forbedringer av.
Selvfølgelig er det helt legitimt å kritisere kvalmende privilegerte dandyforfattere som nærmest har klippekort overalt både i kjeder og bokklubber på hundrevis av kollegers bekostning.
De fleste av dem har ikke «gått veien foran andre» i det hele tatt. Mange av dem skriver så dårlige og uviktige bøker, selv etter flere tiår, at de til og med blir nullet av kulturrådet og får slakt overalt. De er omtrent like nyttige for litteraturen som adelen og de geistlige var i Frankrike før revolusjonen, for å vende tilbake til den analogien. Disse folkene innbilte seg vel også at de hadde vist vei og fikk noen til å tro på det.
Iblant kan man få inntrykk av at mange dem lider av narsissistiske personlighetsforstyrrelser.
Jeg er først og fremst takknemlig for at du og forlaget sa ja til mitt manus. En drøm ble oppfylt og jeg har hatt det fantastisk morsomt med Sommerfuglringen!