Hvordan man IKKE får solgt bøker …

Første del i serien om forlagsliv og forfattertips. Denne gang: Hvordan man IKKE får solgt bøker.

Mange tror at idet man har rettet siste skrivefeil og sendt boken til trykkeriet, så er jobben gjort. At man da kan lene seg tilbake og vente på en storm av journalister og anmeldelser, mens bokhandlerne fyller hyller og bord med nettopp deres bok. Så rosenrød er dessverre ikke virkeligheten, med mindre man da heter Jo Nesbø. Og det er det vel bare en som gjør …

Isteden er det kanskje da den tøffeste jobben begynner. Den introverte skriveren må legges på hylla, lengst inn, og den indre selgeren må fram. I den grad man har noen. Det er ingen bok som selger seg selv, leserne må få vite at den er der, og den jobben gjør dessverre verken bokhandlerne eller forlagene på egenhånd. Selv mellomstore forfattere på de største forlagene må selv være aktive i promoteringen av boken sin, dersom de skal håpe på salg. Gjør de ingenting, skjer det i de fleste tilfeller ingenting. Boken dør, og både forlag og forfatter blør. Så enkelt og så vanskelig.

Så hva kan man gjøre?

Siden jeg driver et forlag som gir ut cirka 60 bøker i året, så vet jeg litt om hva som fungerer. Og dessverre enda litt mer om hva som ikke fungerer. La oss begynne med annonser…

Annonser nytter sjelden. Vi kjørte to helsider i Dagbladet to lørdager før påske et år. Flere bøker, deriblant en krimpocket med noen av norges mest kjente forfattere på coveret. Dagbladet regnes jo – i hvert fall av mange – fremdeles som en kulturavis. Påske er jo krimtid. Det burde jo ligge an til et godt resultat? Den gang ei. Jeg tror vi solgte seks pocketbøker, og vi er ikke engang sikre på at salgene kom på grunn av annonsene i Dagbladet …

Men vi ga oss ikke så lett. Kanskje vi ikke spisset annonsen nok? Kanskje det bare gjaldt å finne rett bok til rett media? Vi gir ut en del «alternative bøker», de burde da passe bra i alternativbransjens «eget blad», Medium? Vi prøvde først med en liten annonse. Null salg. Kanskje vi var for gjerrige? Hva med å annonsere i det nummeret som kom ut før Alternativmessen, i tidobbelt opplag? Denne gang gikk vi for en helside i bladet deres, og bannerannonse på nettsiden.Samme nedslående resultat. Null salg.

I tillegg har vi forsøkt en rekke småannonser i diverse media, både i forbindelse med signeringer, lanseringer og generelt salg. Jeg tror dessverre ingen av dem noen gang har tjent seg inn. Annonser er tydeligvis ikke veien inn på boklistene…

Hva da med annonser på nett? Til og med der bokfolket er? På bokbransjens egne nettsider, en side som averterer med at alle bokhandlere er der inne minst femten minutter pr dag? Godt mulig at det er sant, men våre annonser fattet de i hvert fall ikke interesse for. Gode bøker og gode annonser, men ingen kjendisnavn. Da tapte vi nok under bokhandlernes jakt etter siste nytt om Nesbø, eller hvilken annen kjent forfatter de nå var på leit etter.

Bannerannonser, sideannonser, vanlige annonser. Vi har prøvd det meste, på mange forskjellige steder der vi har tenkt at vi kan nå målgruppene våre. Det positive med det er at det ser pent ut på nett og at forfatterne føler at vi gjør noe for å fronte dem. Men økonomisk? Vi kunne langt heller tatt dem med ut og spandert en bedre middag på dem, da hadde vi i det minste blitt mette…

Vi lever jo i en digital verden, Facebookannonser er kanskje nøkkelen? Ja, tja og kanskje nei. Vi får ofte det ønskede antall klikk på annonsene men mange klikk er dessverre ikke ensbetydende med mange salg. Nå koster ikke Facebookannonsering all verden, så for all del, det kan være verdt å prøve, jo bedre bok, jo større sjanser. Når vi har salg i nettbutikken vår, slik som akkurat nå under Mammutsalget, merker vi at Facebookannonsering øker salget. Men i nettbutikken finnes det flere hundre bøker å velge mellom, så hvis en leser først er innom, så er sjansene store for at hen finner noe som faller i smak. Som fersk forfatter har du antagelig bare en eneste bok, og vi har flere dyktige forfattere som på eget initiativ har annonsert for sin egen roman. Dag ut og dag inn. Uke etter uke. I et år. Uten at vi overhode kan spore det på salget. Så generelt er nok heller ikke Facebook noen quick fix som gjør jobben mens forfatteren kan lene seg tilbake, nippe til rødvinen og skrive på sin neste bok.

***

Konklusjonen på denne første delen av serien om forlagsliv og forfattertips, er nok enkel. Ikke bruk penger på annonser med mindre du har råd til å tape dem. For det er mest sannsynlig akkurat det du kommer til å gjøre …

Så hva er det som nytter da? Det hjelper definitivt å eie en bokhandlerkjede eller flere, slik de største forlagene gjør. Men dersom du – som jeg – ikke er helt der, så finnes det faktisk et og annet som i det minste kan hjelpe salget et stykke på vei. Det kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. ( Legger du deg til som nyhetsmottaker på siden her, så er du sikker på at du får det med deg;-)

Foto. Finn Bjurvoll Hansen

OG – mens du venter, ta gjerne en titt på min debut som kriminalromanforfatter, Lille Linerle.

Sju år gamle Mari leker på stranda utenfor huset der hun bor. Det er en regntung oktoberdag og mamma har besøk av den nye kjæresten sin, Petter. Mari liker ham ikke. Hun drømmer om at den ordentlige pappaen hennes – som hun bare husker fra et sort-hvitt-bilde hun har på natt- bordet – en dag skal komme på besøk.

– Pappa? Er det deg?
Stemmen skalv. Det siste ordet var knapt hørbart, ikke

stort mer enn et lite håpefullt pust. Han nikket, bøyde seg ned og åpnet armene.

– Ja, lille Linerle, selvfølgelig er det meg. Kom til pappa.

***

Det finnes mange eksempler fra virkeligheten på unge jenter som blir holdt fanget av usle menn. Noen av dem i årevis. Ofte i mørke kjellere, i helt vanlige boligområder, der ingen aner hva som foregår innenfor naboens vegger. Kunne det samme skjedd i Kodal, det fredelige, lille tettstedet rett utenfor Sandefjord?

Boken kan bestilles her: