I 2003, samme år som Karin Fossum ga ut «Jonas Eckel» som jeg skrev om tidligere denne uka, ga hun også ut den langt mer kjente «Svarte sekunder.» Svarte sekunder er Karin Fossums sjette kriminalroman med Konrad Sejer som gjennomgangsfigur, og selv om den i mine øyne ikke når helt opp til Elskede Poona, så er den absolutt verdt å lese.
Forlagets omtale
Nå er det her. Marerittet. Stort svart og krafsende på innsiden av hjertet.
Helga Joner opplever alle mødres mareritt. Ida, hennes tiårige datter, skal bare en liten tur til kiosken for å kjøpe godteri og hesteblad. Hun kommer aldri tilbake.
Som i de tidligere kriminalbøkene til Karin Fossum er det menneskene i denne boken, mer enn selve handlingen, som driver leseren og historien videre. Historien er selvfølgelig grufull nok; ei lita jente forsvinner og en bygd er i sjokk. Moren, Helga Joner, opplever alle foreldres mareritt. Datteren, Ida, snart ti år, skulle bare en tur i kiosken for å kjøpe siste nummer av hestebladet, Wendy og Bugg for resten av pengene. Så blir hun sporløst borte.
Vi følger morens økende redsel når datteren ikke kommer hjem som avtalt, og ser hvordan håpet hennes etter hvert må vike for den grusomme vissheten om at datteren ikke vil komme hjem i live. Morens fortvilelse er så gripende beskrevet at vi ønsker at det vi vet, det vi allerede er blitt fortalt på baksideseddelen av boka, at Ida er død, – allikevel ikke skal være sant. Men hvordan døde hun? Historien er skrevet slik at vi får stadig nye opplysninger, Noe som gir oss mulighet til å være noen hakk foran både politi og media. Den endelige bekreftelsen får vi riktignok ikke før på slutten, men konklusjonen er den som Fossum allerede har gitt oss, uten at dette av den grunn kommer som noen skuffelse.
Det er rett og slett slik det må være.
Karin Fossum skriver levende og ekte, og både omgivelsene og persongalleriet hun presenterer for oss er lett å leve seg inn i. Plassen hvor handlingen foregår er en helt vanlig, mellomstor bygd. Ikke så liten at alle kjenner hverandre, men heller ikke så stor at man mister oversikten. Den tause 52 år gamle einstøingen ingen helt vet med sikkerhet hvor mye forstår er en outsider i bygda, og derfor en kilde til både frykt, undring og munterhet. Hans sammenbitte og omsorgsfulle mor derimot, som med martyrmine bestandig stiller opp for sønn og naboer, kunne like gjerne bodd i vårt eget nabolag. Og den mutte attenåringen Tomme, Idas fetter, som har mer på samvittigheten enn han takler, og hans eldre og mer tvilsomme kamerat Willy, ville glidd rett inn i ungdomsmiljøet i en hvilken som helst liten bygd.
Mest utrolig er kanskje førstebetjent Konrad Sejer, som er så tålmodig og forståelsesfull at han framstår som en politimann man rett og slett ville likt å bli avhørt av. Han er til gjengjeld skildret med slik lavmælt godhet at vi ikke kan annet enn å tro på at han nettopp er så sympatisk som han virker. Alle gir de historien liv og troverdighet, og selv de skyldige får tildelt et snev av formidlende lys.
I tillegg til barneforsvinningen får vi også et tilleggsdrama da den småkriminelle Willy forsvinner fra danskebåten uten å etterlate seg spor. Forsvant han frivillig eller var det en tragisk ulykke som skyldes høyt alkoholinntak og ungdommelig overmot? Eller ble han rett og slett dyttet over bord av kameraten Tommy?
Svaret på denne gåten får vi bare delvis på sluttsidene, her gir Karin Fossum oss noen løse tråder som vi kan fundere videre på etter at siste side er lest.Og boken er så velskrevet og spennende at siste side garantert kommer til å bli lest.
***
Terningkast 5
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks