Sidsel Mørck ble født i Oslo i 1937, men tilbrakte deler av barn og ungdomstid i Sandefjord,. Hun debuterte som lyriker med samlingen «Et ødselt sekund» i 1967, og har deretter markert seg som en allsidig forfatter, som skriver dikt, noveller, romaner, debattbøker og barnebøker.
Sidsel Mørck sterke samfunnsengasjement vises tydelig gjennom forfatterskapet. Hun er også en aktiv foredragsholder, samfunnsdebattant og spaltist, og er spesielt opptatt av sosialisme, kjønnsroller, kvinnesak og miljøvern.
For engasjementet har hun mottatt flere priser, deriblant Venstres miljøpris i 1988, Kardemommestipendet i 1989, Fritt Ords honnør i 1990, og Rachel Carson-prisen i 1991. Mørck fikk Statsstipendiat i 1993, og i fjor mottok hun Vestfold Litteraturpris.
I boken «Pappa, en russisk flyktning» forteller hun stefarens, fotograf Dimitri Dimitrivitsj Koloboff, spennende historie, en historie som dermed også involverer forfatteren selv.
Forlagets omtale: En lite kjent historie om flyktninger som kom til Norge under dramatiske omstendigheter i 1920. En av dem var kaptein i tsarens hær, Dimitri Dimitrivitsj Koloboff. Han ble tatt til fange av bolsjevikene, men greide å rømme, og sammen med offiserer, regjeringsmedlemmer og velstående borgere flyktet han sjøveien. Etter flere regulære sjøslag kom de velberget fram til Norge. Debatten om flyktningene den gang har klare paralleller til dagens flyktninge- og asylpolitikk. Koloboff fikk aldri se igjen sin familie i Russland, men han etablerte seg i Sandefjord som en av våre fremste portrettfotografer. Her vokste Sidsel Mørck opp, og den russiske kapteinen ble hennes pappa.
Historien er todelt. I første del følger vi Koloboffs relativt problemfrie oppvekst og utdannelse. Han gifter seg og får en datter, før han blir sendt i krigen og blir kaptein i tsarens hær. Der blir han skutt i et kne og havner i fangeskap, men får permisjon for å få behandling for skaden. Istedenfor å søke legehjelp, rømmer han, og da bolsjevikene inntar Arkhangelsk i februar 1920 flykter han og ca. 1.000 andre fra Russland med isbryteren Kuzma Minin. Koloboff etterlater dermed sin kone og en to år gammel datter i Russland. Etter en dramatisk flukt, ankommer de først Tromsø, før de deretter blir internert i en leir på Værnesmoen.
I denne delen av historien får vi interessant informasjon om Russlands historie rundt revolusjonen, og den dramatiske flukten er detaljert og spennende beskrevet. I tillegg forteller Mørck hvordan lokalbefolkningen deler seg i sitt syn på de tusen flyktningene, og argumentene på begge sider er ikke veldig ulike de argumenter vi hører den dag i dag.
I del to er Koloboff i ferd med å etablere seg i Norge, og han treffer Aagot, en enke med en liten datter. De blir venner og innleder etter hvert et forhold som ender med at de gifter seg.
Koloboff skadede kne blir operert i Tyskland, og det er der han finner ut at han har øye for fotografi. Han begynner i fotolære, og i 1927 kjøper han en fotoforretning i Sandefjord. Ågots datter blir gravid, og hun overlater ansvaret for barnet til moren og stefaren.
Det barnet var Sidsel Mørck, og Koloboff fungerte som hennes far fram til hun som tenåring flyttet til Oslo. Fotobutikken driver han helt til han på grunn av alderdom og sviktende helse er nødt til å selge den videre. Innen den tid har han også blitt enkemann og giftet seg på ny, i et ekteskap som nok ikke helt ble det han håpet.
Det er med andre ord et langt og innholdsrikt liv som blir beskrevet i boka. Handlingen er spennende og godt skildret, men jeg skulle gjerne kommet enda litt nærmere denne spesielle mannen. Mørck går langt i å hevde at han aldri helt fant seg til rette i Norge, og at han for alltid forble russer i sitt indre. Allikevel søkte han – og fikk – norsk statsborgerskap, noe som var ganske en omfattende affære. Koloboff fikk ikke egne barn med noen av sine to norske koner. Aagot ble riktignok gravid, men aborterte, og fikk deretter beskjed om at hun ikke kunne få flere barn. Dette sendte ham, ifølge Mørck, inn i en dyp depresjon, men han gjorde aldri noe forsøk på å reise tilbake til Russland for å se hvordan det sto til med den datteren han allerede hadde. Dette gjør at jeg fremdeles sitter igjen med noen ubesvarte spørsmål etter endt lesning, jeg ville gjerne visst enda litt mer om denne fargerike og spennende personligheten.
Det er tydelig at Sidsel Mørck har brukt mye tid på å samle kildestoff, og bildene i boken bidrar til å gjøre innholdet virkelighetsnært og levende. Språket i denne boken er nok mindre litterært enn i Sidsel Mørcks tidligere bøker, her er det selve historien som skaper framdrift og interesse. Boken fungerer derfor ypperlig som biografi og historiefortelling, og for den som vil vite mer om en lite omtalt del av norsk og russisk historie, vil «Pappa – en russisk flyktning» være både interessant og lærerik lesning.
***
Terningkast 4
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks