Jeg er en uttalt Stepen King-fan, spesielt av hans tidlige bøker, og Krittmannen har mange av de samme kvalitetene som jeg den gangen fant hos King. Det er slett ingen dårlig attest for en debutant!
Forfatteren C.J Tudor bor i Nottingham i England, sammen med sin partner og deres tre år gamle datter. Hun har tidligere hatt mange forskjellige jobber, men er nå fulltids forfatter. Krittmannen er hennes debutroman.
Forlagets omtale:
12 år gamle Eddie og vennene bruker krittfigurer til å overlevere hemmelige beskjeder på. Og det er gøy til å begynne med, helt til figurene fører dem til liket av en ung jente …
Det er tretti år siden nå, og Ed trodde at fortiden lå bak ham. Plutselig mottar han et brev som inneholder to ting: et stykke kritt og en tegning av en krittmann. Da historien begynner å gjenta seg, skjønner Ed at leken aldri var over ?
Er du klar for en søvnløs natt?
Noen søvnløs natt ble det ikke for denne leseren, for Krittmannen er ikke en slik roman som suger deg med fra første side, til det er det for mange hverdagsskildringer, innskutte tanker og avsporinger. Noe som gjør at man får god tid til å komme under huden til hovedpersonen Eddie Adams, bli kjent med han og vennene hans, deres omgangsform og særegenheter. Spesielt spenningsdrivende er det ikke. Selv hadde jeg passert nesten tohundre sider, før jeg virkelig ble dradd med og bare «måtte» lese ferdig. Likevel er det både sjarm og spenning nok også i starten til at det aldri var aktuelt å legge boken helt bort.
Romanen veksler mellom to deler, en del fra hovedpersonens fortid i 1986, en del som foregår i nåtid, dvs. 2016. I begge delene møter vi i all hovedsak igjen de samme personene, først som barn, siden som voksne. Det skjer ikke så mye verken til- eller fraflytting i den lille landsbyen, og selv de som har flyttet ut, søker tilbake. Hovedpersonen, Eddie bor i barndomshjemmet, i både barne- og voksendelen. I nåtidsdelen er faren hans død, moren reist av gårde med sin nye kjæreste. Eddie bor sammen med den unge, kvinnelige leieboeren Chloe, som han er tiltrukket av på en ganske passiv og ikke spesielt inderlig måte. En betatthet han uansett undertrykker, siden han skjønner at aldersforskjellen er for stor. Eddie beskriver seg selv som en mann som liker å drikke, og som samler på ting, andre ville nok kalt ham både alkoholiker og kleptoman. Han er også en mann som plages av gjentatte mareritt, barndommen hjemsøker ham i søvne, eller er det bare drømmer? Det er ikke alltid lett å skille virkelighet fra drøm, verken for leser eller hovedpersonen selv, et grep mange vil kjenne igjen fra flere av Stephen Kings romaner. Det samme gjenkjennelsen finner man i måten forfatteren beskriver den tilsynelatende nesten sovende landsbyen på. …
Anderbury var omgitt av skog, der forstedene gled over i åkerland og enger. Det kom imidlertid ikke til å vare. Byen hadde allerede begynt å bre seg ut. Et stort område var allerede jevnet med jorden, omgjort til grus og sand. Murstein, sement og stillaser sprang opp fra bakken. «Salmon house» sto det på et skilt, med store, muntre bokstaver. «Vi har bygget hjem og vunnet hjerter over tretti år.» Et høyt nettinggjerde var satt opp rundt byggeplassen. Bak gjerdet kunne jeg se store maskiner ruve, som gigasvære mekaniske dinosaurer, for øyeblikket fullstendig inaktive. Røslige karer i oransje vester og jeans myldret omkring og røykte og drakk fra krus. En radio spilte Shakin`Stevens på full guffe. Det var hengt opp et par skilter på gjerdet. ADGANG FORBUDT. FARE.
Ingen krim uten fare, og historiens drivkraft er et mord i 1986, da Eddie og vennene hans ved å følge krittmarkeringer som viser dem veien, finner en jente partert og hodeløs i skogen.
Alle barn ønsker å finne et lik. Nesten det eneste en tolv år gammel gutt har mer lyst til å finne, er et romskip, en nedgravd skatt eller et pornoblad. Vi ønsket å finne noe fryktelig den dagen. Og det gjorde vi.
Den hovedmistenkte – den omkomne jentas elsker – tar livet av seg like etterpå, og politiet regner saken som oppklart, men da en av Eddies barndomsvenner – Mickey – kommer tilbake til byen etter 30 år for å skrive om den gamle saken, begynner ting å skje. Som unge hadde de en lek, der de tegnet kritt-tegninger for å sende hverandre meldinger. Etter funnet av den døde jenta, sluttet de. Nå dukker kritt-tegningene opp igjen, alle vennene mottar brev med en kritt-tegnet hangman, lik den man ser på omslaget til boken. Er det en trussel?
Mange i den lille landsbyen bærer på hemmeligheter de helst ikke ønsker at skal komme fram i lyset. Da Mickey drukner, blir Eddie virkelig urolig. Var det en ulykke, eller var det mord? Hadde det noe med den gamle saken å gjøre? Var tingene likevel ikke så enkle som politiet antok den gangen i 1986?
Persongalleriet i boken er både omfattende og levende beskrevet, miljøbeskrivelsene troverdige og fine. Atmosfæren både så klam og tett, og samtidig ofte lekende lett, som den kan være i en liten landsby der alle kjenner alle. Språket flyter også godt, det er tidvis «plaprende» og ungt, noe som kler spesielt de delene av romanen der Eddie – er en ung, tolvåring, men ikke passer like godt på Eddie som voksen, språket er litt for likt i de to delene.
Ønsker du deg en bok med spenning og driv fra første side, så er kanskje ikke denne boken rett for deg. Men gir du boken en sjanse, så kan det hende du blir like sjarmert som meg omtrent halvveis, og blir belønnet med en slutt som absolutt har både driv og spenning.
***
Terningkast fem.
***
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks