Som frilansjournalist har man en variert hverdag. Som småforlagsforlegger også. Jeg skrev, da jeg for noen år siden la ut arbeidsprøver på nettsiden til frilansjournalistene; at jeg «elsker og ønsker variasjon». Klokere mennesker har sagt det før meg; at man skal være forsiktig med hva man ønsker seg.. For når man kombinerer disse to jobbene, – samt selger noen safer på si – kan det muligens bli litt i overkant.
Før var jeg faktisk også en relativt dyktig fotograf. Jeg vant noen konkurranser, var med i noen internasjonale bøker, jeg kjente – og kunne – kamerat mitt. Det var i den analoge tiden, den gangen det var fire knapper utenpå, og vanlig film inni kameraet. Den gangen jeg bare hadde hus og mann og to barn og selgerjobb som stjal av tiden min, slik at jeg også hadde tid til hobbyer. Det var før.
Så begynte jeg som frilansjournalist, med ordre om å intervjue, fotografere og være tilbake innen deadline om cirka en halv tiime…. For å si det enkelt, i jobben som frilans passer seks løse objektiver, ekstra stativ og to eksterne blitzer og reflektorskjermer særdeles dårlig inn i tidsplanen. I tillegg kom den digitale hverdagen, og med den, det både velsignede og forbannede digitale kameraet…
Forbannet, fordi det er fullt av innstillinger og knapper og muligheter jeg aldri rekker å sette meg inn i. Velsignet, fordi kameraet uansett er langt dyktigere enn meg, på slikt som blenderåpning, lukkertid, fokus og lys. Vanligvis er det nok slik at det er de proffesjonelle fotografene som har best kamera. Jeg tenker at det er både helt feil og totalt ulogisk. Det er amatørene som trenger hjelp, ikke de som uansett vet hva de gjør. Så når jeg en gang i blant får skryt for bildene mine, er svaret enkelt: – Takk, jeg har et bra kamera. Dårlige fotografer trenger godt utstyr…
Det jeg nok kanskje fremdeles har, i tillegg til et bra kamera, er blikket. Øye for de gode motivene. Derfor hender det faktisk at noen av bildene jeg tar, står til bestått. Det jeg derimot har lite av, er tid. Så oftest er bildene jeg tar jobbrelaterte, og de aller fleste tatt på kamerates «idiotprogram» . Eller «Automatikk» som det står på side atten i den tre hundre siders bruksanvisningen, det var omtrent dit jeg kom før jeg sluttet å lese. Uansett, i følge minnebrikka mi tok jeg nesten tusen slike bilder i juli. Da er de ti feriebildene ikke inkludert…
Foto er med andre ord mest jobb. Men her en dag, kombinerte jeg jobben med litt småbisarr morro. Frode Eie Larsen, en av forfatterne «mine», hadde lenge ytret ønske om noen nye bilder. Uten å få noen særlig respons, det var dette med tiden. Eller mangel på sådan… Men i disse dager kommer nyboka hans ut, en krim med tittelen «Jordtårer».
Boka starter med at en gutt graver opp noen beinrester, deriblant en menneskeskalle. På en kirkegård, som tilfeldigvis befinner seg en kort kjøretur fra huset der jeg bor. ( Noen ville kanskje sagt i gangavstand. Definitivt ikke jeg.) Men jeg har, av grunner jeg ikke skal røpe her, en slik hodeskalle. Den pleier å stå på skrivebordet mitt og se på meg med tomme øyne. Stein dau. ( Ikke så rent sjelden har jeg allikevel følelsen av at den er mer levende enn meg.) Men uansett, skallen er en hann, vi kan kalle han Vidar.
Slike hodeskaller er, av naturlige grunner, skalllet. Det er bare på en og annen katolsk helgen håret fortsetter å gro etter at døden har gjort inntog. Hvis man altså tror på slikt, hvilket jeg ikke gjør. Men jeg tror på lykkelige tilfeldigheter, det er blitt mange flotte barn av slikt. Og her sto tilfeldighetene i kø. Jeg har altså et kamera. En kirke. En hodeskalle. En bok med en gravende tenåring. Og en forfatter som veldig gjerne vil bli tatt bilde av. Som tilfeldigvis også er skallet…
Ergo pakket jeg sammen skalle og kamera og kjørte til Hedrum kirke.Solen sto midt på himmelen, den eksterne blitzen til kamera er ødelagt, forholdene var langt fra ideelle. At forfatteren hadde med seg to barn, en spade og en langt fra ferdig oppdratt hund, var heller ikke en del av planen. Men barna var kjekke å ha, de fungerte både som skallebærere og hundepassere, og virket såpass robuste at jeg heller ikke tror at jeg har ødelagt nattesøvnen deres i etterkant. Dessuten, de fleste barn er av en eller annen grunn positivt fascinert av skaller. Det er de på min egen alder, folk som kanskje begynner å nærme seg støvets alder, som ofte stiller seg litt mer tvilende til konseptet. Det er noe med å stirre sin egen dødelighet inn i øynene, spesielt når alt man finner er slett ingenting. Bare disse tomme, følelsesløse hullene der det engang var øyne. Vidars var muligens blå.
Hedrum kirke lå badet i sollys, selv hadde jeg ønsket meg truende tordenskyer, men respekterer at værgudene lytter til flertallet, jeg er nå engang vokst opp i et demokrati. Dessuten har jeg fremdeles troen på en vakker og stormfull høst…Vi parkerte bilene, toget igjennom jernporten og inn på kirkegården. Hedrum kirkegård er en veldig velstelt kirkegård, jeg har mange både kristne og ryddige naboer. Til vårt bruk, hadde det nok passet bedre med litt mer ustelte omgivelser, det er lite som er mindre skremmende enn en bakgrunn av hvite roser. Men heldigvis, selv en velstelt kirke har sine svakheter, og Hedrums er muligens problemer med dreneringen. Gravejobben var allerede påbegynt, graveren var heldigvis ikke å se. Jeg mistenker kirkens menn for å jobbe adskillig kortere dager enn både forleggere og forfattere, helgejobbing til tross.
Men i graverens fravær kunne jeg dermed kommandere både forfatter og spade og skalle ned i løsjorden. (Det er noe av det jeg elsker mest med å fotografere, men noen svært få unntak er det aldri så lett å få menn til å lystre som nettopp da. ) Og Frode er i tillegg en veloppdragen fyr, så han lystret. Han vekselvis gravde, poserte og flørtet med skallen, se dit, se hit, se ned, se bort…
Selv følte jeg det nok litt ubekvemt at vi ikke var alene på kirkegården. Sørgende mennesker bør strengt tatt kunne stelle gravene til sine kjære, uten å møte på en merkelig gjeng, to voksne, to barn, bærende på spade, kamera og hodeskalle, men en hund vimsende snart foran, snart bak. Vi kunne antagelig blitt mistenkt for gravrøveri, hvilket jo slett ikke var intensjonen. Vi skulle bare ha noen nye pressebilder, alt for litteraturen…
( Og for å berolige de som eventuelt så oss og undret seg: Jeg lover, vi hadde akkurat like mange skaller med oss da vi gikk, som da vi kom.. Hvis jeg da altså ikke regner med de jeg hadde samlet på minnebrikken på kamera…)
Noen av bildene ser du på siden her. Enda fler finner du på forlagets Facebookside.
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer