Dette har vært en spesiell sommer for de fleste av oss. Døgnene etter at bomben gikk av i Oslo står i et nesten uvirkelig skjær, vi har lest hjerteskjærende vitnesbyrd om hendelsene på Utøya, der mareritt ble til virkelighet. Rosetogene. Drapsmannens smil. Begravelsene. Statsministeren som manet til mer demokrati, mer åpenhet, at vi ikke skulle la dette endre oss. Nå er det gått nesten tre måneder, og normalen er igjen i ferd med å innta hverdagen og mediabildet. Men, for de som var direkte involverte, er ting endret? Kan hverdagen noen gang bli den samme?
Thomas Olsen fra Hvarnes var på Utøya da Anders Behring Breivik skjøt og drepte 69 uskyldige ungdommer. Thomas Olsen var en av de heldige. Han overlevde.
– Jeg har nok fortrengt en del av det som skjedde den dagen, forteller han. – Jeg var tilbake sammen med de andre overlevende den 20. august, og da kom mange av minnene tilbake.
– Mye av det som skjedde den dagen ble fortrengt den første tiden etter 22. juli. Men mer har kommet tilbake. Jeg var tilbake på øya sammen med de andre overlevende den 20. august. Det føltes godt. Øya var den samme gamle som før 22. juli.
Han forteller at han har vært på Utøya syv ganger tidligere. Først som Auf-medlem, de siste to årene som representant for LO.
Han forteller at dette var syvende gangen han var på AUFs sommerleir på Utøya. Først som AUF-medlem, så to år som fylkessekretær i AUF i Vestfold og i år representant for LO.
– Det var slikt jeg gledet meg til, sommerens høydepunkt. Det var like hyggelig hvert år.
Helt til i år. Dagen begynte normalt, ungdommene hygget seg og Gro Harlem Brundtland var på besøk. På ettermiddagen ble de samlet til et informasjonsmøte der de fikk høre om bombe-eksplosjonen i Oslo. De var selvfølgelig sjokkerte, men følte seg absolutt ikke truet. Utøya var jo verdens tryggeste plass, hva vondt kunne skje der?
– Programmet for resten av dagen ble avlyst, og vi fikk beskjed om å ta vare på hverandre. Jeg hadde gått tilbake til LO-teltet, da jeg hørte skyting. Noen ungdommer kom springende og ropte at jeg vi måtte løpe.
Thomas forteller at han gjemte seg bak et av teltene, mens han prøvde å få overblikk over hva som egentlig skjedde. Det kunne da ikke være noen som skøyt på ungdommer og barn? På Utøya?
– Men skytingen fortsatte, og nå var det full panikk. Folk skrek, alt var uvirkelig. Vi løp vekk fra lyden, ned Kjærlighetsstien og rundt på nordenden av øya. Der gjemte vi oss nede ved vannkanten. Skytteren nærmet seg, og da noen hev seg i vannet rett ved oss, skjønte vi at han nærmet seg og flyktet vi videre. Hele tiden vekk fra lyden av skuddene. Vi så politibilene på fastlandet, og over oss sirklet et helikopter, så vi trodde redningen var på vei. Da det dukket opp en politimann og ba oss komme fram, var det mange som trodde vi var trygge. At vi var reddet.
Thomas blir stille, tankene vender innover. Han forteller at de ofte gjør det, humøret er ikke helt som det var. – Jeg blir fortere sint, forteller han. Raskere lei meg, ofte uten at jeg helt vet hvorfor. Skarpe lyder får meg til å skvette og gjør meg redd. Følelsene svinger mye mer.
Da Behring igjen begynte å skyte, sprang Thomas. Han var barbeint og svabergene var glatte, men han greide å finne seg et nytt gjemmested, under en fjellrabb. Der ble han liggende, med kroppen presset flatt mot bakken, musestille. Over seg hørte han skritt, det var drapsmannens.
– Da var jeg redd. Hadde han sett oss og begynt skyte så var jeg død.
Drapsmannen forsvant videre, innimellom hørte han lyden av skudd. Så ble det stille. Foran ham på vannet kunne han se båter, så dukket det opp fire fullt uniformerte politimenn og ga han beskjed om å komme fram med hendene over hodet.
– Jeg var skeptisk, kanskje de også ville skyte? Men de virket veldig proffe. Jeg ble lagt på bakken og ransaket, det var ganske brutalt. Men jo mer hardhendte de var, jo tryggere følte jeg meg. Deretter ble jeg sendt over til en annen innsatsstyrken, som fraktet oss over til fastlandet med båt. Vi var reddet. Det var sterkt. Det å se de av vennene mine som hadde overlevd, å kunne snakke med mamma på telefon. Og selv om det var en veldig merkelig stemning, med mye følelser og sorg på hotellet, så var folkene der fantastiske. De gjorde alt for å hjelpe oss.
Thomas vil ikke være med på kritikken av politiet som har dukket opp i ettertid.
– Hetsen mot politiet gjør meg rett og slett kvalm. Jeg tror man må ha vært der for å skjønne hvordan det var. Det er så mye enklere å være etterpåklok.
Han er også veldig fornøyd med oppfølgingen senere.
– Fylkeskontoret til Vestfold Arbeiderparti hadde åpnet hele dagen den første uka etterpå, og det var godt å være sammen med de andre. Vi har hatt kontakt med kriseteam og fått tilbud om psykologhjelp, og både Arbeiderpartiet og LO har vært til god støtte. I tillegg har det varmet med all støtte fra andre folk. Kongens tale, statsministerens. Fakkeltogene, engasjementet. Jeg var med på rosetogene i Horten og Tønsberg, og det var en utrolig rørende opplevelse.
Det han ikke er like fornøyd med, er deler av media. – Tønsberg Blad er et skrekkens eksempel, sier han. – De ringte meg med en gang jeg kom i land, jeg var fremdeles i sjokk. Jeg har sett saken senere, den burde aldri stått på trykk. – Jeg vet de ringte mange AUFere mens de var på Utøya og Breivik fortsatt ikke var tatt. De har satt liv i fare. Jeg snakka med Tønsberg Blad rett etter at jeg kom over på land, jeg var fremdeles i sjokk. Jeg har sett saken senere. Den var ikke veldig bra.
Thomas Olsen er i dag bosatt i Horten, og stilte derfor til valg der.
– Valget gikk helt greit, synes han. – AP gjorde det ganske bra, men Høyre gjorde det ofte bedre. Så det blir ikke posisjon for oss i så mange kommuner som vi kunne håpe på. Men det er ikke så ille, det er slik med valg. Noen ganger vinner man, og andre ganger taper man. Vestfold AP gjorde sitt beste fylkestingsvalg siden 1983, og jeg er nå 2. vara til fylkestinget. Så jeg er fornøyd med det. Vi er fortsatt i opposisjon, men jeg kommer sannsynligvis helt sikkert til å møte noe de neste 4 årene. Og i Horten ble jeg faktisk valgt inn. Det var ganske overraskende siden jeg sto langt nede på lista. Men jeg gleder meg virkelig til å sitte i kommunestyret de neste 4 årene, det blir spennende. Og resultatet i Larvik er jo fantastisk, Larvik AP gjorde et utrolig godt valg, og det er flott at Rune Høiseth blir ordfører. Jeg synes Larvik fortjener et skifte etter alt for lang tid men borgelig styre. Han ler. – Med tanke på valgresultatene i Larvik og Horten så burde jeg kanskje flytte hjem…
Han blir alvorlig igjen. – Men det jeg ikke er fornøyd med, er den lave valgdeltagelsen. Jeg hadde et virkelig håp om at den ville gå opp betraktelig i år. Det gjorde den ikke, den var nesten like lav som for 4 år siden. Jeg er utrolig skuffet over det norske folk som ikke klarer å komme seg opp av sofaen. At nesten 4/10 ikke bryr seg, og ikke bruker stemmeretten etter 22. juli, det er utrolig skuffende.
Selv ble han med i AUf som tjueåring, nærmest ved en tilfeldighet.
– Jeg var politisk interessert, og har alltid regnet meg som sosialdemokrat, men jeg var ikke politisk aktiv. En dag spurte noen venner om jeg ikke ville være med på et AUF-møte bli medlem i AUF, og hvis de ikke hadde spurt, så hadde jeg neppe meldt meg inn på eget initiativ. Det var det lille puffet jeg trengte.
I dag er han ansatt i 100 % stilling i LO. Politisk er han spesielt opptatt av områder som likhet og rettferdighet. – All skal ha like muligheter, sier han alvorlig. – Skole er en hjertesak, og jeg er sterk tilhenger av den offentlige skolen. Det er utrolig viktig at folk med forskjellig bakgrunn snakker sammen. I tillegg er annen offentlig velferd viktig, eldreomsorg, sykehus. Slikt må fungere, og jeg synes Arbeiderpartiet har gjort en god jobb der. Det er selvfølgelig bestandig rom for forbederinger, men vi bor tross alt i et av verdens beste land.
Valget er over og hverdagen er tilbake. Dagligdagse rutiner må utføres. Handling, trening, jobb. Thomas forteller at det stadig går bedre, men at han nok allikevel ikke er helt slik han var. Noe er endret.
– Jeg blir mye fortere sliten enn før, både psykisk og fysisk. Jeg klarer ikke å jobbe 100 % ennå Jeg er på jobb 100% nå, men jeg klarer ikke alltid å gjøre jobben så godt som jeg skulle ønske, det er ikke alle dager jeg klarer å gå på jobb. I tillegg har jeg konsentrasjonsproblemer, og skvetter fremdeles av skarpe lyder. Men det går stadig bedre, og jeg prøver å fortelle meg selv at verden er ikke blitt noe mer utrygg, til tross for det som skjedde på Utøya. Det har bestandig skjedd uhyrlige ting rundt omkring, Lockerbie i Skottland, 09.11 i New York, gisseldramaet i Beslan… Det er bare det at denne gangen var det oss i lille Norge som ble rammet. Denne gangen kom utryggheten så mye nærmere.
Han blir stille, kikker utover sjøen, inn mot Larvik. Bølgen, Rådhuset. – Nettopp derfor er politikk viktig, sier han alvorlig. – Fellesskap, demokrati, åpenhet. At alle grupper får slippe til, at alle føler at de blir hørt. For at noe slikt som skjedde den 22. juli aldri skal skje igjen.
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer