Kvinnedagen, en dag stadig fler gir utrykk for at er utgått på dato, noen hevder endog at kvinnefrigjøringen har gått for langt. Andre snakker varmt om lønnskamp og styreverv, om kvinners rett til egen seksualitet og kvinners rett til å velge å kle av seg, eller til å dekke seg til.
Og ja, lik lønn for likt arbeid, kvinner inn i styrer, og like muligheter uansett kjønn er viktig og riktig. Og ja, seksuell nytelse og frihet for begge kjønn er bra. Og, i mine øyne, bør det være en selvskreven rett for enhver kvinne å velge sin egen påkledning. Enten det innebærer mer, eller mindre, klær.
Men til de som hevder at kvinnedagen er ugåttt på dato? At kvinnefrigjøringen allerede har gått for langt, eller at alt allerede er oppnådd?
For å ikke gjøre innlegget alt for langt, skal jeg ta meg skylappene og prøve å fokusere på bare Norge. «Verdens mest likestilte land», og selv her er det nok steder å begynne…
På krisesentrene Norge rundt sitter det et rekordantall med blåslåtte kvinner, mange av dem utenlandske, kvinner som er mishandlet av sine norske eller utenlandske menn.
Innestengt i egne hjem finnes tusenvis av norske kvinner som knapt får lov til å gå utenfor døren fordi de er gift med sykelig sjalue menn.
Innestengt i egne hjem finner du også et ukjent ( men stort ) antall utenlandske kvinner som ikke får lov til å lære seg norsk av sine kontrollerende utenlandske eller norske menn.
Alt for ofte leser vi om kvinner som blir slått, mishandlet og i de verste tilfellene drept, fordi de ønsker å forlate mennene sine.
Hvert år sendes unge kvinner ut av Norge for å tvangsgiftes eller kjønnslemlestes.
Hundrevis av kvinner er importert til Norge for å selges i bordeller eller massasjeinstitutt.
En alt for stor andel norske jenter har blitt – eller blir – misbrukt av fedre, stefedre, onkler, brødre, og tusenvis av små barn verden rundt selges til sex-industrien, noen av kundene deres er dessverre norske…
Hundrevis av kvinner i Norge lever på flukt, og med voldsalarm, fordi de er truet på livet av tidligere menn, elskere, venner…
Tusenvis av kvinner i Norge prøver hver dag å skjule blåmerkene sine, etter at deres egne menn har mishandlet dem…
Dette skjer i Norge. I dag.
Statistikken finnes, de fleste kjenner noen som er, eller har vært, rammet. Avisene skriver tidvis om det, en gang i blant blir det belyst også i fjernsynsmediet. Gjerne etter at en av sakene har fått tragisk utgang, når mishandlingen blir til drap.
Ergo må man tro at de fleste vet at dette skjer i Norge i dag. Så jeg stusser. Kan man virkelig vite alt dette, og allikevel mene at man ikke har mer å kjempe for? Kjempe mot?
Myriam H. Bjerkli 
Kommentarer