Som noen tydeligvis har fått med seg, så svarte jeg på “favorittbok-spørsmålet” i Nordlys i dag. Link her. Og siden det kanskje passer her inne også, legger jeg det ut her. I Nordlys var teksten ganske kraftig kuttet, her får dere den i full utgave. 
Min favorittbok.
Jeg begynte å lese som fem, seks-åring, og siden har det blitt mange bøker. Og mange favoritter. Den gamle mannen og havet, av Hemingway. Brødre i blodet, av Dennis LeHane. Elskede Poona, av Karin Fossum. Victoria av Hamsun. Novellene til Doris Lessing, Levi Henriksen, Alice Munro og Hemingway. Bøker av Roald Dahl, Stephen King, Inger Hagerup og Andre Bjerke. Listen over elsket litteratur er lang.
Men den ene, den beste, den boken som har betydd aller mest?
Da må jeg til den gangen jeg var ca. ni år og fast bruker av Asker bibliotek. Boka jeg har lånt er ikke spesielt imponerende ved første øyekast. En tynn bok med slitte hjørner, allerede preget av at mange hadde lest den før meg. Beigegul front, med bilde av en mann sittende på en hest med pisken hevet til slag. Og på bakken, nedenfor, en sort, barbeint mann. Onkel Tom.
Jeg leste ”Onkel Toms hytte” som en sann beretning, og jeg så ham levende for meg. Hver pore i huden, det krusete håret, jeg kunne nærmest kjenne lukten av svetten og angsten hans. For meg var han virkelig, jeg trodde hvert ord. Samtidig hadde jeg store problemer med å virkelig akseptere det jeg leste. Kunne det virkelig være sant? Kunne mennesker være så slemme mot hverandre, kunne verden være så ond? Og kunne noen allikevel tåle så mye, uten å la seg smitte av ondskapen? Uten å bli bitter, uten å ta igjen?
”Onkel Toms hytte” lærte meg mye om hvor urettferdig verden kan være. Om hva mennesker kan gjøre mot hverandre. Samtidig så viste den meg også hvor heldig jeg selv var. Og at det finnes mennesker som er noen hakk bedre enn de fleste av oss.
Som voksen har jeg lest boken om igjen flere ganger, og jeg kan nok irritere meg over det enkle språket, de stereotype personskildringene, og ikke minst over Gud, som dukker opp på omtrent hver eneste side.
Men jeg lar meg fremdeles rive med av historien. Og jeg gråter fremdeles hver gang når Master Alwin endelig dukker opp. Akkurat litt for sent til å redde Onkel Tom, men allikevel tidsnok til å høre hans aller siste ord…
***
Dette bildet er fra landsbyen i Gambia hvor Kunta Kinte i Røtter, en annen kjent slave, ble hentet fra.
Kommentarer
Trackbacks & Pingbacks